For snilt om politikere
Ropstads gutteromshistorie er mer lattervekkende enn denne harselerende romanen.
Når en ekte statsråd som har kone og barn i Oslo, på ramme alvor tror at han bor på gutterommet i hjembygda på Sørlandet, blir det vanskelig for en romanforfatter å konkurrere med latterlighetene.
Birger Emanuelsen har jevnt over fått gode kritikker siden han debuterte i 2012. Årets roman er hans sjette bok.
Statsråden kommer skuffer ikke like mye som KrF-leder og statsråd Kjell Ingolf Ropstad, men den skuffer. Jeg trodde den skulle vaere råere i sin behandling av de indre politiske sirkler, men Emanuelsen er for snill.
Taleskriver i departementet. Birger Emanuelsen kjenner byråkratiet og statsrådsapparatet fra innsiden. Han har jobbet som taleskriver i Kunnskapsdepartementet. I Statsråden kommer er det taleskriver Ingrid Gjerstad som er hovedpersonen.
Taleskriveren er selvsagt oppdiktet, men bygd på forfatterens erfaringer. Ingrid finner jobben meningsløs. Byråkratiet er så intetsigende at hun sier opp jobben.
Arbeidsplassen beskrives som en kronisk sykdom som tapper henne for overskudd og krefter. Alt i departementet dreier seg om å holde fasaden. Det gjelder å bygge omdømme. Statsråden skal skinne.
Mild harselas. Ingrid betaler 12 kroner for sin skattefinansierte lunsj. Hun trener to timer i uken på jobbens treningssenter, i arbeidstiden. Hun har alltid den nyeste mobiltelefonen, betalt av arbeidsplassen, den også.
Byråkratiet mangler den ekthet hovedpersonen ønsker seg. Men romanens beskrivelse av det rituelle skuespillet i byråkratiet er selv litt overfladisk.
Det bedrives mild harselas med byråkrati og de øverste politiske ledere i landet. Stemningen blir for hyggelig til at den kaller på latter eller undring.
Personkult i departementet. Romanen dreier seg like mye om meningen med livet som om renkespill og karrierejag.
Fortellingen om det overfladiske departementet stanger mot historien om hovedpersonens personlige følelse av tap av mening. Men det er ikke noen åpenbar sammenheng mellom de to historiene.
Når departementet beskrives som en personkult med statsråden som Gud, antydes det at mennesket har erstattet Gud i himmelen ved å trekke himmelen ned på jorden og statsråden opp i det himmelske.
Men samtidig er statsråden i romanen en nøktern realpolitiker, mens byråkratene er livsynsberserker. De vil ha en høyere himmel over sitt daglige arbeid.
Bokanmelder
Typisk forfatterperspektiv. Byråkratiet er lett karikert, men mest av alt fremstilt fra et typisk forfatter- eller kunstnerperspektiv på makt og elite:
Politikken og byråkratiet er opptatt av fremstilling og omdømmebygging, mens taleskriver Ingrid og skikkelige folk er opptatt at av det indre, det ekte og meningen med livet.
Meningen med livet. Eventuelle avsløringer av politikkens indre liv tones ned, og Ingrids eksistensielle krise dominerer etter hvert romanen.
Men hennes personlige problemer fremstår mer som et eksempel på et moderne menneskes tap av mening enn et nødvendig resultat av hennes karakter, liv og livserfaring knyttet til departementet.
Jeg har sansen for Emanuelsens blikk for tapet av mening og søkingen etter ny mening i vår sen-kristne eller etter-kristne tid.
Men denne gangen synes jeg ikke han lykkes med å fortelle en historie som overrasker, eller gir noe å gruble videre på.