Kjetil Rolness: Verdens beste land å vaere radikal i. To partier du ikke skal stemme på.
Dette er de to partiene du ikke skal stemme på.
Mandag er det stortingsvalg – i verdens beste land. Eller nasjonen som har nådd lengst i menneskelig utvikling. FN har en indeks for dette, basert på levealder, skolegang og inntekt. Norge toppet rankingen første gang i 2001, og har gjentatt bedriften 15 ganger. Ved siste måling satte vi ny verdensrekord med 0,957 poeng på en skala fra 0 til 1.
Men Norge er også verdens beste land å bo i for eldre, og en av de tre beste landene å vaere barn i. Vi er det beste landet for kvinner, og for kvinner i arbeidslivet. Vi toppet nylig en kåring av verdens beste helsevesen, og kan for fjerde år på rad kalle oss verdens beste idrettsnasjon (målt etter innbyggertall).
Men la oss i all beskjedenhet ikke stoppe der. Vi er verdens mest demokratiske land i en verden med stadig mindre demokrati. Vi setter rekorder som bistandsnasjon (1,1 prosent av BNI), og fredsnasjonen Norge har ikke bare løst Israel-Palestina-konflikten, men skapt forsoning og harmoni i Sri Lanka, Sør-Sudan, Libya og Afghanistan.
Nei, vi er nok best på hjemmebane. Der vi kan vise verden hvordan man håndterer alt fra internasjonale finanskriser til nye varianter av koronaviruset (nr. 1 på Bloombergs liste for andre måned på rad).
De revolusjonaere. Men skal vi tro vår hjemlige politiske debatt, går det meste i galt i Norge, og enden kan vaere naer. Vi har sviktet klimaet. Ulikhetene øker. Eksporten faller. Og ja, noe av kritikken er riktig og viktig. Det trengs alltids nye strategier og reformer. Men for to partier på Stortinget er ikke sånt nok. De vil ha revolusjon.
Det ene har det i sitt prinsipprogram. Det andre har knyttet hele sin eksistensberettigelse til et samfunnseksperiment med høy risiko og uklar gevinst. Begge partiene tilhører venstresiden, selv om ett av dem koketterer med sin «blokkuavhengighet».
Hva med den andre siden? Det finnes ingen radikale høyrepartier i Norge, om du ser bort fra useriøse utvekster. FRP er ikke mer «liberalistisk» enn at offentlig sektor øker når partiet har finansministeren. Partiet er heller ikke mer «nasjonalkonservativt» enn at Sylvi Listhaug får frysninger av ordet, og ekskluderer Trump-tilhengere.
Vi er alle sosialdemokrater i Norge. Også Rødt og MDG vil ha mer velferdsstat og krangler om hvem som er best på tannhelse.
Enda større hastverk. Men Rødt har som mål å avskaffe kapitalismen og innføre sosialismen. Det har vaert forsøkt før, alltid med katastrofalt resultat. Men i Norge skal det for første gang i historien gå bra. Alle store private selskaper vil bli overtatt av staten og underlagt «demokratisk kontroll». Altså det vi ellers kaller sentralisering av makt – til industrielt inkompetente.
Og hva vil Rødt gjøre med landets viktigste og mest verdifulle konsern? «Ta Equinor av børs, avvikle utenlandssatsingen i olje- og gassprosjekter og gjøre selskapet til et industrilokomotiv for samfunnsbygging i hele
Norge.» Samtidig skal ingen nye felt åpnes, og olje- og gassnaeringen nedtrappes. Hva skal erstatte den? «En enorm statlig innsats».
MDG har enda større hastverk med avvikle en virksomhet som hittil har gitt oss 12.000 milliarder i felleskassa. Dette vil ikke gå ut over økonomi og arbeidsplasser, tvert imot. Det skal storsatses på «de mange baerekraftige framtidsnaeringene», betalt av oljefondet og bygd med betong - uten klimautslipp. Vi skal også ta imot langt flere flyktninger, jobbe mindre, chille mer og få billigere øl på uteserveringer.
Kort fortalt: Vi loves store gaver fra en julenisse med skjegget i postkassa. Og blikket mot navlen. For i andre deler av verden, som mangler fornybare alternativer, betyr oljekutt eller dyrere olje økt fattigdom. Det bryter med FNs første, andre, tredje og sjuende baerekraftmål.
Størst på Grünerløkka. Like fullt har utopistene i Rødt og MDG fått solgt sitt budskap. Saerlig blant folk med høy utdanning og normal inntekt, i alderen rundt 30, bosatt i indre Oslos gentrifiserte enklaver for livsstilssosialisme, kledelig klimaangst og nixtamalisering av ikke-genmodifert mais.
På Grünerløkka og Sagene ble MDG største parti ved valget i 2019. Og gjorde det nesten like bra på St. Hanshaugen og i Gamle Oslo. At velgerne i disse bydelene har større tillit til et aktivistparti enn til styringspartiene, er litt mørkt. Og mediene bidrar lite til opplysning.
Jon Hustad i Dag og Tid er vel den eneste journalisten som orker å lese og analysere partiprogrammene. Han finner ingen indre logikk mellom de ulike tingene som Rødt og MDG vil oppnå. Disse partiene skjønner ikke selv hvor radikale de er.
Det gjør heller ikke Hustads kolleger. På dagens storting har MDG og Rødt én representant hver. Om journalistene fikk bestemme, ville MDG få 27 og Rødt 18 mandater (ifølge Medieundersøkelsen 2021).
Sånt merkes i valgdekningen. «Bakgården med lyslenker på den bilfrie øya kunne like gjerne ligget midt på Grünerløkka,» skriver VG i et koselig sommerintervju med Lan Marie Berg på Sandøya. Uten å stille ett spørsmål ved realismen til programmet hun går til valg på.
NRK gir en «klimapsykolog» med MDG-bakgrunn klippekort som ekspert, og lager to gladsaker i uken om unge kvinner som ikke vil ha barn for å redde klimaet.
Denne uken ble vi også vitne til at Dagsrevyen naermest nektet å akseptere resultatet av skolevalget. Der gikk nemlig borgerlig side frem, oljevennlige FRP ble større enn Høyre, Venstre og SV økte, mens Rødt og MDG gikk tilbake. De grønne ble nesten halvert i forhold til skolevalget i 2019.
Så lytt til de under 20, og glem myten om den radikale klimaungdommen. Stem gjerne på en rødgrønn regjering, eller gi Erna fire nye år. Bidra til at Norge forblir et traust land styrt av gamle travere med brukelig naeringsvett, kompromissvilje og ansvarsfølelse.
Men – ikke gi makt til partier som vil bygge det norske korthus.