Norge trenger en utadvendt regjering med politikk for reformer og klima
Det trengs omstilling og samarbeid. Ikke nostalgi og reversering.
Iseks ledere skriver Aftenposten om noen av de viktigste sakene ved årets stortingsvalg. Dette er den siste.
Mange vil misunne den som får makten etter stortingsvalget mandag.
Norge er et privilegert land. Økonomien er solid. Velferdstilbudet er raust. Tilliten er høy. Forskjellene er relativt små. Mulighetene er mange. Utgangspunktet er godt. Men ansvaret er stort.
Beredskap satt på prøve. Koronapandemien har satt landet på en prøve. Det er gått bra. Men pandemien avdekket alvorlige mangler i beredskapen. Noe av det som ikke var på plass, var en avtale med EU om felles anskaffelse av legemidler og medisinsk utstyr. En av konklusjonene fra koronakommisjonen var at slikt bør vaere på plass før krisen rammer, ikke hastes igjennom når den er der.
Det er en laerdom å ta med seg. Pandemien viste hvor viktig det er å ha et naert samarbeid med våre naermeste naboland.
Det er vaksinene som vil få verden ut av pandemien. Norge får vaksinene gjennom et samarbeid med EU og med saerlig hjelp av Sverige. Det var naturlig for EU-landene å inkludere Norge på grunn av den tette koblingen gjennom EØS-avtalen.
Godt samarbeid med våre naermeste naboland i Europa er god beredskap.
Slik vil det vaere også fremover. EU-landene kommer til å utvikle sitt samarbeid i lys av erfaringene fra pandemien. Det vil handle om å sikre en grunnberedskap for tilgang på medisiner, smittevernutstyr og vaksiner.
For Norge er det av stor interesse å vaere en del av det. Det er ikke rasjonelt for Norge alene å bygge opp kapasitet på alle disse områdene. Også dette er en stor oppgave som løses best i samarbeid.
Senterpartiet er et av de partiene som har snakket mye om beredskap i valgkampen. Men partiets EU-motstand gjør det blindt for hvilken styrke det ligger i å samarbeide godt med europeiske naboer.
Det kommer nye kriser. Det gjelder å ruste seg for dem.
Klima blir hovedsak. Klimaendringene vil bli definerende for dette århundret. Verden må gjøre en formidabel innsats dersom det skal vaere mulig å stanse oppvarmingen på 1,5 grader. Selv med en slik oppvarming vil endringer i klimaet få konsekvenser i form av blant annet ekstremvaer.
For norsk økonomi handler det om å få en lykkelig avrunding på oljeeventyret. Det krever klokskap. Norge har et godt utgangspunkt i en høykompetent oljenaering
❝ Staten er ikke best til å plukke fremtidens vinnere ❝ Godt samarbeid med våre naermeste naboland i Europa er god beredskap
inkludert hele leverandørindustrien. Den er i ferd å omstille seg til både fornybar energi og oppdrettsnaering.
Andre naeringer trenger rom for å vokse. Det er grunn til bekymring når Arbeiderpartiet sklir tilbake i tid mot en naeringspolitikk partiet forlot etter 1970-tallet. Det er mange som er sultne på statlige milliarder. Men staten er ikke best til å plukke fremtidens vinnere.
Norge har et tett klimasamarbeid med EU. En viktig side av samarbeidet er at det gjør landenes forpliktelse om å nå klimamålene sterkere enn noen gang før.
Samtidig er EØS-avtalen avgjørende for at andre naeringer skal kunne vokse frem og ha trygghet for markedsadgang og rammebetingelser. Dette er ikke teoretiske størrelser. Det handler om hvilken forutsigbarhet en industribedrift på Vestlandet eller en fiskemottaket i Troms skal ha.
Men dette vil både Senterpartiet og SV sette i spill. Begge – pluss Rødt – vil si opp EØS-avtalen. Noe slikt vil Arbeiderpartiet og Ap-leder Jonas Gahr Støre avvise bestemt. Men Ap vil vaere under press fra både Sp, SV og Rødt for å samarbeide mindre, ikke mer, med EU. Det gjelder ikke minst om energi, som er en nøkkel for å få til omleggingen som trengs.
EU-kommisjonen lanserte i sommer en ny stor pakke med klimatiltak. Samtidig kan Norge få en regjering der rundt halvparten utgjøres av partier som vil stikke kjepper i hjulene for et tettere europeisk samarbeid. Norge bør tvert imot bidra til å vaere en del av EUs klimasatsing. Norge bør se etter mulighetene, ikke problemene.
Det er slik norske interesser best kan ivaretas, ikke ved å lete etter et direktiv Norge kan nedlegge veto mot.
Digitale giganter og urolig verden. Også på andre områder er svaret mer samarbeid, ikke mindre. Et eksempel er kontrollen med de digitale gigantene i økonomien og folks liv – Google, Facebook, Amazon og Apple. For et land som Norge alene er det vanskelig å regulere dem. Strengere personvernregler er kommet via EU. EU er også en pådriver for rettferdig skattlegging.
De siste årene har vist usikkerheten også en ny regjering må takle. Forholdet mellom Vesten og Russland er vanskelig etter den russiske annekteringen av Krim. Kina er mer selvhevdende. USA er fortsatt en viktig partner for Norge både bilateralt og gjennom Nato. Men de fire årene med Donald Trump som president har vist at europeiske land må ta mer ansvar for egne strategiske interesser.
EU-medlemskap står dessverre ikke på dagsordenen ved dette stortingsvalget. Men Norges forhold til Europa gjør det. Å svekke samarbeidet med EU er uansvarlig klimapolitikk. Det er en trussel mot norsk naeringsliv. Og det undergraver norsk beredskap.
Uoversiktlig landskap. Det politiske landskapet ved årets stortingsvalg er uoversiktlig.
Statsminister Erna Solberg (Høyre) og hennes regjering er avhengig av et Frp som for tiden dyrker enøyd oljepopulisme. Den går på tvers av hvordan oljeselskapene og leverandørindustrien selv tenker om hva som er veien fremover. Og den peker i en retning der norsk økonomi risikerer å bli et offer for verdens klimaomstilling i stedet for å utnytte de fortrinnene norske bedrifter har.
Statsministerkandidat Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet vil vaere avhengig i alle fall Sp og SV, som vil sabotere forholdet til våre naermeste partnere i Europa. Kanskje vil han trenge Rødt, som vil det samme. Eller Miljøpartiet De Grønne, som har kjørt seg fast i et krav om slutt på all oljeleting og setter seg selv på sidelinjen ved å stille ultimatum om saken.
I årene som kommer vil vilje og evne til samarbeid og å utvikle gode forbindelser med europeiske land vaere avgjørende for Norge. Norge trenger også en ambisiøs klimapolitikk som prioriterer å legge til rette for omstillingen, ikke at politikere skal detaljstyre det.
Samtidig ligger staten i årene fremover an til å få faerre friske milliarder inn i budsjettene hvert år. Det vil trengs evne til å gjennomføre nye reformer for å utnytte ressursene best mulig. Og det vil trengs vilje til å prioritere. Større vilje enn Solbergs koalisjon har vist.
Norge trenger en utadvendt regjering. Den må jobbe for å gjennomføre reformer av offentlig sektor, ikke for å reversere dem. Den må prioritere en skole med kunnskap og innsats mot utenforskap og for arbeid. Og den må skjønne at håndtering av klimaspørsmålet og den omstillingen som trengs, er hovedsaken i dette tiåret – og flere tiår fremover.
På rødgrønn side taler dette for et sterkt Arbeiderpartiet. På ikke-sosialistisk side taler det for en kombinasjon av et nøkternt Høyre og et utålmodig Venstre. Den siste kombinasjonen ligger denne avis naermest.