Når livet etter døden får en ny mening
Onsdag 6. september 2017 sto en dame med rund krave på døren vår. Lillesøsteren vår på 15 år visste ikke at det var vanlig å sende prester på døren for å levere dødsbudskap, ei heller hvordan man som 15-åring skulle motta og videreformidle en slik beskjed. Det skulle hun snart få vite.
13 ubesvarte anrop og 11 meldinger senere var det et faktum for oss alle - pappa var død. Det er mye man ikke vet om selvmord og konsekvenser av det, før det skjer.
Men at den eneste oppfølgingen vi skulle få i ettertid, var en samtale med en prest umiddelbart etter at dødsbudskapet var formidlet, anser vi som saerlig sjokkerende.
Siden den regntunge onsdagen har vi hverken sett eller hørt fra presten igjen. Eller noen andre, for den saks skyld.
Hjelp og veiledning.
Det anslås å vaere om lag 5000-7000 pårørende til selvmord hvert eneste år. Hvor er det nasjonale handlingsprogrammet for pårørende til selvmord? Et som sørger for at barn som har mistet en forelder, har krav på oppfølging og ivaretagelse? Hvor både familien som enhet og enkeltindivider innad i familien får spørsmål om samtale, psykologhjelp og veiledning?
Hvilke signaler sender man til etterlatte barn ved å gi dem inntrykk av at de ikke er viktige nok?
Det finnes en såkalt veileder fra 2011. Denne ble dog ikke tatt i bruk da vi, i en alder av 17 og 19 år, opplevde mange barns verste mareritt.
Når Norsk Helseinformatikk skriver om selvmordsfare, opplyser de at noen mennesker er i spesiell fare, blant annet naere venner eller pårørende til personer som har begått selvmord. Til tross for denne kunnskapen er oppfølging av pårørende altfor dårlig.
Høye forventninger.
Virker det rimelig at vi overlater ansvaret til de etterlatte barna? At de må håndtere sorgen og livsomveltningen som følger i etterkant av et selvmord, uten hjelp fra hjelpeapparatet? I så fall er det ingenting i veien for å opprettholde dagens praksis.
Dersom vi i stedet ønsker et samfunn hvor god oppfølging etter selvmord er uavhengig av den enkeltes ressurser, synes vi det er på høy tid med en endring.
Regjeringen har laget en handlingsplan for forebygging av selvmord for 2020-2025. I denne står det blant annet at et av målene er umiddelbar og langvarig oppfølging av etterlatte etter selvmord.
To sider av samme sak.
Vi forventer at de ansvarlige for handlingsplanen tar oppfølging på alvor og utarbeider tydelige, nasjonale retningslinjer, som sørger for at kvaliteten på oppfølgingen ikke avhenger av den enkeltes ressurser, nettverk og bosted.
Menneskers sorgreaksjoner varierer i både lengde og intensitet. De emosjonelle reaksjonene som utløses etter et selvmord, krever større grad av oppfølging enn kun én samtale med en prest.
September er National Suicide Prevention Awareness Month, og 10. september var Verdensdagen for forebygging av selvmord. Forebygging og oppfølging er to sider av samme sak.
Det er på høy tid at oppfølging av etterlatte etter selvmord settes på agendaen. Livet etter døden har for oss fått en ny mening, som vi ikke unner noen å ha. Vi har ingen flere å miste.
Virker det rimelig at vi overlater ansvaret til de etterlatte barna?