Samtidskunst uten samtid
Høstutstillingen 2021 føles merkelig nok som en helt likegyldig affaere.
Det er en uvant følelse å gå inn på en høstutstilling og ikke bli sliten bare av det første raske overblikket man kaster over salene på Kunstnernes Hus. Men etter Ida Ekblads totale og fargeeksploderende overtagelse av absolutt all tilgjengelig visningsplass i sommer, føles Høstutstillingen 2021 rett og slett ... vanlig. For vanlig.
Midt på gulvet er oppblåsbare svarte hester bundet sammen slik at de ser ut som en blanding mellom et monster, en portal og et tiltak for å aktivisere barn på et kjøpesenter. Det er Einar Grindes
Jh_kc\, verket som stakk av med prisen som utstillingens mest betydningsfulle.
På veggen henger et fargerikt maleri av et menneske med både pupper og penis (tittelen Cwdd[d
e] ^¬ij[d avslører at det er en mann). Ved siden av: et digert hvitt lerret, pyntet med det som ikke negativt ment, må betegnes som kruseduller (Kamilla Skrindes Aeh awd [] ]¬oc[ c[] ??). Fra et rom bak et mørkt forheng høres mystiske dryppelyder. Regnskog? Lyden av brus som nylig er helt i et glass?
Har lite med samtiden å gjøre.
Det heter seg at Høstutstillingen er enkeltverkenes utstilling. Slik oppleves det naturlig nok ikke, i og med at verkene ikke stilles ut alene. Hovedinntrykket etter årets utstilling er dessverre at Høstutstillingen 2021 er en utstilling av samtidskunst som kun i liten grad føles som den har noe med samtiden å gjøre.
Salene på Kunstnernes Hus er naermest stappet full av geometriske mønstre og vag abstraksjon. Enten det er små skulpturer i tre eller store verk i glass og ramme, er det tydelig at mange av kunstnerne har latt seg inspirere av etterkrigstidens modernisme. Man kan for eksempel huske tilbake på vever Synnøve Anker Aurdal eller grafiker Gunnar S. Gundersen, for å nevne to navn som ble stilt ut på Kunstnernes Hus så sent som i våres.
Mye av kunsten ligner på kunst, slik den liksom skal vaere. Men linjal-modernisme føles i dag mer som en estetisk øvelse enn et uttrykk for en tidsånd, verdenssyn eller genial kunstnerisk formfølelse.
I år er det dessuten altfor mye av den.
Det er for langt mellom unntakene. På et tidspunkt naermest skvetter jeg (altså tar opp mobilen og noterer noe). Det er når jeg ser Kristin Saeterdals vevsarbeid Ia`[hcj_z%iyh[[d j_c[$
Teppet er delt inn i ruter av ulike sjatteringer av blått, som gir assosiasjoner til Hannah Ryggens bruk av blå. Men der Hannah Ryggens tepper skildret andre verdenskrigs grusomheter, handler Saeterdals arbeid om gaming. Assosiasjonen er kanskje upassende, men den er i det minste aktuell.
Likegyldighet.
Vi lever i en digital tidsalder, er det mange som sier. Besøker man Høstutstillingen 2021, er det vanskelig å få øye på det. Rommene preges for det meste av abstraksjon, hverdagsliv og siden dette er Norge: natur. Men kun i liten grad blir naturen behandlet som et tema. Og der har man et annet problem ved årets utstilling. Ikke bare er den estetisk tidvis monoton, men mange av verkene mangler en tydelig motivasjon.
Problemstillinger rundt klima og miljø dukker ikke egentlig opp. I så fall ikke med noe mer enn et bekymret ansiktsuttrykk og en medlidende stemme som sier at «dette er ikke bra».
Jeg savner ikke nødvendigvis tydeligere standpunkter. Kunsten må gjerne vaere ambivalent eller avvise slike problemstillinger fullstendig, men jeg føler på en slags allvaersjakkebekledd likegyldighet. Naturen skildres kun fordi den omgir oss, og jo da: den er så fin.
Unntak finnes. Som Gunhilde Høyers eksperimentelle maleri
Ahedejef_w og Sidsel Bondes skulpturelle prosjekt 7ai _ ¬o[# ^¬oz[.
Det de har til felles, er at begge tar et steg vekk fra en ren kunstnerisk skildring. Høyer ved at fargen på malingen er blitt til i en temperaturbestemt fordampningsprosess, Bonde ved å bruke historisk materiale som kontekst.
Bryter ikke.
Høstutstillingen er ikke kuratert. Verkene er plukket ut som enkeltverk av en jury som vurderer verkene anonymt. Det er organisasjonen Norske Billedkunstneres landsmøte som velger juryen.
På den positive siden gir det legitimitet. Ekte kunstnere har gått god for dette! På den annen side kan det tenkes at dette bringer med seg en konservativ impuls.
Verker som ikke har den riktige tone og smak, tilsidesettes til fordel for dem som snakker den etablerte norske billedkunstens språk.
Det synes som en uheldig dynamikk. Verkene som vises, er nye. Navnene bak ofte ferske. Det vises ikke alltid.
Til tross for et ekstremt høyt antall ulike kunstnere, mangler bredde.
Ja, det er mange typer kunst, men det er i liten grad slik at kunsten virker å representere ulike livsholdninger og analyser. Det føles på merkelig vis som det er den samme personen som har laget alt. Det er ikke helt det man er ute etter når man vil se 118 verk.
Det er rett og slett lite som bryter med forventningene. Å ta utgangspunkt i et formspråk vi kjenner fra før, er ikke veldig interessant om man ikke gjør sin egen vri, bryter med forventningene av hva et slikt verk skal vaere.
Mangler humor.
I praksis gjør det at utstillingen blir humørløs. For selv om det ikke er slik at man forventer å dø av oksygenmangel på en utstilling for samtidskunst, er det oppsiktsvekkende hvor traust det er.
Det eneste litt morsomme verket er Anders Brennos kaos-maleri :¬Z[d _ Lwbzh[i, der folk har utendørs-sex mens resten av byen slåss mot en skjelett-haer. God humor kjennetegnes av overraskelsen, så er det mulig det er noe hakket mer graverende som er problemet: at ingenting overrasker.
I katalogen til årets utstilling kan man lese at samfunnet er «stadig mer polarisert», og at kunsten kan «fortelle, rydde og forklare» vanskelige tanker og følelser rundt dette faktum. Det er lett å oppfatte det som en klassisk rettferdiggjørelse av kunsten: se, den er viktig!
Men hvorfor dette alvoret? Den andre siden av historien om polarisering er historien om mangfold. For er samfunnet først og fremst «mer polarisert»? Eller er det heller slik at stadig flere ulike stemmer lar høre fra seg – og får lov til det? Lener man seg på den siste fortellingen, ser alt med ett ikke like mørkt ut.
Men for det meste synes gravalvoret fra jurysjefens tekst også i utstillingsrommene. Mangfoldet gjør det ikke.
Det er rett og slett lite som bryter med forventningene