Nå må lederne stå opp for egne utøvere
Norsk langrenn kunne trengt en Ståle Solbakken. Heldigvis har den Johannes Høsflot Klaebo.
Det er lett å ta avstand fra menneskerettighetsbrudd på generelt nivå. Langt vanskeligere blir det når landene og problemstillingene blir konkrete.
Dilemmaet slenges nå i fleisen på norske idrettsledere. Kastet kommer fra forrige vinter-ols langrennskonge.
Klaebo pirker der det gjør vondt. Svarene han får tilbake, er lite overbevisende.
Norske idrettsledere snakker gjerne om samfunnsansvar og menneskerettigheter. Bare helst ikke så konkret om vinterens OL i Kina. Der kommer Norge til å sope inn gullmedaljer. Idrettshelter vil bli dyrket. Samtidig finnes det en langt vondere fortelling om mesterskapet.
Norsk idrett har et ansvar for at den ikke begraves under vekten av gull.
Stjernens oppfordring. Langrennslandslaget er midt i forberedelsene til Ol-sesongen. Treningstimene som legges ned under høydesamlingen i Nord-italia, skal gi store øyeblikk i Beijing.
Klaebo forstår at det er langt fra det eneste som betyr noe. Fra Italia kom han med en tydelig oppfordring overfor NRK og VG.
– Det er ikke noe tvil om at jeg savner at Norges Skiforbund, Olympiatoppen og Idrettsforbundet kunne tatt et klart standpunkt på hva de mener. Å gå ut og mene noe i en så viktig sak som dette, det mener jeg er riktig. Det har jeg savnet, og det har jeg også stilt spørsmål ved, sa han til NRK.
Saken han snakker om, er gedigen. Den dreier seg om Kinas forhold til menneskerettigheter.
Omfattende menneskerettsbrudd. Myndighetene kobler et stadig mer autoritaert grep om landet. I Hongkong er demokratiet strupt. I Xinjang-regionen i nordvestlige Kina settes den muslimske uigurbefolkningen i såkalte interneringsleirer. Menneskerettsbruddene der er grundig dokumentert.
Kinesiske myndigheter avviser anklagene som løgn. De sier at leirene handler om å bekjempe ekstremisme.
EU har innført sanksjoner. Flere land har beskrevet behandlingen av uigurene som folkemord.
Kina er blitt så mektige at slikt preller av. Ingen skal fortelle dem hvordan de løser interne anliggender. Ydmykheten landet viste
Norsk idrett har et ansvar for at den ikke begraves under vekten av gull.
før sommer-ol i 2008, er blitt til aggressive motangrep.
Derfor handler nok dette mesterskapet mer om å vise styrke for egen befolkning enn å jakte internasjonal anerkjennelse.
Synlig scene. Det er selvsagt ikke norsk idrett som skal sikre demokratiet i møte med autoritaere regimer rundt omkring i verden. Heller ikke norske myndigheter eller naeringslivet evner å finne saerlig overbevisende svar på disse dilemmaene.
Likevel har idretten et ansvar som strekker seg utover å legge til rette for prestasjoner under konkurransene. Den viktigste grunnen er at det er idretten selv som gir regimer en enorm scene å sole seg på.
Få arenaer er så synlige som store sportsbegivenheter.
Spørsmålet er hvordan idretten skal ta dette ansvaret.
Det er her Klaebo etterlyser større tydelighet fra ledelsen i norsk idrett sentralt, Olympiatoppen og skiforbundet. Lagkameratene Sjur Røthe og Erik Valnes ønsker også et felles standpunkt.
– Jeg synes dette er noe som definitivt må opp og som er viktig å ta tak i. Det er det jeg hadde håpet at vi var kommet lenger med enn det vi er kommet nå, sier Klaebo.
Han viser til at den samme debatten blusset opp i mai. Den gang var han sørgelig alene om å mene noe som helst av substans om problematikken. Langrennssjef Espen Bjervig svarte at han ikke kjente godt nok til situasjonen i Kina.
Siden har det vaert informasjonsmøter med blant andre Amnesty. Det er bra at det legges til rette for å gi utøverne kunnskap. Stopper det der, skyves imidlertid ansvaret over på dem.
Slik kan det ikke vaere. Ansvaret tilhører lederne.
Også egne utøvere sviktes hvis norske idrettsledere ikke tør å vaere tydeligere enn at de tar avstand fra menneskerettsbrudd generelt, og at utøvere kan ytre noe om de vil.
Solbakkens tydelighet. Man kan ikke kreve at enkeltutøvere skal mene sterkt om dette i offentligheten.
Det betyr mye at stjerner som Klaebo våger, men det er forståelig om noen bare vil konsentrere seg om sporten. Av lederne kan man kreve mer.
Også norsk fotball var på defensiven i spørsmålet om Qatar-vm. Lederne ble presset fra skanse til skanse under et gryende supporteropprør.
Først da Ståle Solbakken kom inn som landslagssjef, kom tydeligheten. Slik ble presset fjernet fra enkeltspillerne.
Nå er ansvaret flyttet opp der det virkelig hører hjemme: til toppene i forbundet. En arbeidsgruppe jobber med tiltakene et eget Qatar-utvalg foreslo. De handler om å presse frem endring i Qatar og internasjonal fotball.
Kanskje lykkes man ikke med så mye. Det ville heller neppe skjedd uten supporternes engasjement. Men det er i hvert fall en plan forankret blant lederne i en konkret sak.
T-skjorter og hender. Straks skal Idrettsforbundet selv presentere forslag til en ny strategi for sitt internasjonale arbeid. Dokumentet kan bli en viktig rettesnor for fremtiden. Spørsmålet er om det vil bidra til konkrete tiltak inn mot OL i Kina.
– Uten forkleinelse for andre, så hadde det vaert enkelt å ta på seg en T-skjorte eller løftet en hånd og ropt «menneskerettigheter», sier Espen Bjervig nå.
Det kan vaere. Han har også et poeng i at utøverne ikke bør presses til å gjøre noe de ikke er komfortable med.
Samtidig bør både han og lederne over ham lytte når flere løpere etterlyser en mer samlet front.
Hva med media? OL i Kina er ikke bare et dilemma for idretten. Også mediene bør tenke nøye gjennom hvordan mesterskapet skal angripes.
Skal norske redaksjoner reise ned kun for å rapportere store idrettsøyeblikk? Vil skyggesidene bli glemt så fort Ol-ilden er tent?
Ofte er det slik. Da bør redaksjonene reflektere over om det er i tråd med eget samfunnsansvar.
Flere enn norske idrettsledere har godt av å ta innover seg Klaebos oppfordring.
Flere enn norske idrettsledere har godt av å ta innover seg Klaebos oppfordring