MDG fremstilles som byparti. Hadde det bare vaert så vel.
Å
Miljøpartiet De Grønne var rundt 5000 stemmer unna suksess på mandag. Marginene er ikke store. Men partiet har hatt forventninger om helt andre tall.
Det er ikke så rart. MDG fikk sin drømmevalgkamp. Klimasaken har dominert, og målinger har vist at den var viktig for velgerne. Partiet lå an til å kunne kjempe om en avgjørende vippeposisjon. MDG har også vaert et tydelig opposisjonsparti til den sittende regjering og har fått masse oppmerksomhet. Og likevel viste sperregrensen seg uoppnåelig denne gang også.
Ikke engang et byparti. Forklaringene skal utmeisles etter hvert. By- og landdimensjonen er åpenbar. MDG gjør det svakt i distriktene. Men dessverre for partiet er ikke det det eneste problemet.
I Oslo fikk partiet 8,5 prosent av stemmene. Det er naer en halvering fra kommunevalget. Det bekrefter hypotesen om at Oslovelgere gjerne lar MDG bygge sykkelveier og styre bomringen, men er mindre sugne på at de skal styre landet.
Partiets største problem er likevel at partiet ikke er i naerheten av noe slikt i noen andre byer. 6,4 prosent i Trondheim og litt over fem prosent i Bergen er i beste fall OK. Ellers vaker partiet stort sett under fire prosent i landets største byer.
Det blir litt vel mye Oslo for MDG. Hvis MDG virkelig skal vaere et byparti, må de knekke koden blant de urbane i landet for øvrig.
Styringsparti lokalt. Oslo står i en saerstilling. Hovedstadens innbyggere er blant de minst oljeavhengige i landet. Dessuten har de en annen erfaring med partiet her enn de fleste andre steder. I hovedstaden kan partiet oppfattes som noe i naerheten av et styå ringsparti. Det har tross alt styrt byen i seks år. På nasjonalt nivå fremstår de langt smalere.
MDG står i en spagat. På den ene side skal partiet mobilisere de radikale klimavelgerne. Gjerne unge folk som naermest har gitt opp partipolitikken. Da vil det vaere lurt å vaere en tydelig kontrast til alle andre partier. Hvis MDG er det eneste håpet, kan de trekkes til stemmeurnene.
På den andre siden vil de helst nå engasjerte velgere som ikke er rede til å snu opp ned på samfunnet eller endre livsstil fundamentalt. De mobiliseres ikke nødvendigvis av størst mulig avstand til resten av det politiske landskapet.
Kun for de mest radikale? MDG har stilt ultimatum om oljeleting og kritisert andre partier for ikke å gjøre det samme. Man får inntrykk av at de mener det ikke skjer noe positivt på klimafeltet i det hele tatt. Da regjeringen plutselig la om oljeskatten, fnøs partiet om at det hele var en «klimabløff».
Det hadde gått an å reagere litt annerledes på at Høyre har beveget seg såpass på et så viktig felt.
Den knallharde konfrontasjonen og naermest identitetspolitiske dimensjonen i klimaspørsmålet kan virke frastøtende for de mer moderate klimavelgerne. De som foretrekker forhandlinger, kompromiss og balanse fremfor fordømmelse og avvisning.
vaere alternativet kun for de aller mest radikale klimavelgere er risikabelt for et parti som vil over sperregrensen. Spesielt fordi kampen om klimavelgerne er så sterk.
Klima har dominert. For det kan utmerket godt hende at klima har vaert blant velgernes viktigste saker. Selv om de ikke har villet ha MDGS løsninger.
Også Arbeiderpartiet, Høyre og etter hvert til og med Senterpartiet har snakket offensivt om klimapolitikk i denne valgkampen. Det kan vaere at mange har likt det de har hørt. Ser man på de tre reneste klimapartiene (Venstre, MDG og SV), taper de betydelig oppslutning sammenlignet med gjennomsnittet av de siste målingene. Det kan skyldes at målingene bommet. Men det kan også skyldes at andre partiers klimapolitikk har fungert overfor en del velgere i sluttspurten.
Blir ikke bedre enn nå. Politikere er mestre i å se lyst på ting.
Etter å ha slikket sårene kan partiet trøste seg med klar fremgang og en gruppe på tre på Stortinget. Det gir rikelig med muligheter til å profilere seg og sette dagsorden. Klimasaken kommer helt sikkert til å dominere norsk politikk de neste fire årene og kan potensielt gi svaert mye trøbbel i en Støre-ledet regjering. Med flere stortingsrepresentanter har også partiet mulighet til å bre ut profilen.
Samtidig: Det er slett ikke sikkert forutsetningene er like gunstige neste gang.
Hvis Jonas Gahr Støre fortsatt er statsminister, vil han vaere den kandidaten MDG gikk til valg på. Dermed er opposisjonsrollen mer uklar. Det er heller ikke sikkert det dukker opp noen klimarapport fra FN rett før valget. Det kan skje mye politikkutvikling i øvrige partier på klimafeltet de neste fire årene.
Fremtiden er umulig å spå, selvfølgelig. Men årets valg var i hvert fall en gyllen mulighet som MDG ikke klarte å benytte seg av.
❝ Det kan utmerket godt hende at klima har vaert blant velgernes viktigste saker. Selv om de ikke har villet ha MDGS løsninger.