Listhaug skylder på KRF og Venstre

Sylvi Listhaug klarte å klemme ut et «woohoo» på Frps valgvake. Valgtapet var KRF og Venstres skyld, mener hun.

Intet parti er så glad i å rope hurra som Frp. Det ble noen halvkvedede slike hurrarop selv på valgnattens vake, til tross for et elendig valg. Ikke siden 1993 har Frp gjort det så dårlig. Partileder Sylvi Listhaug mener det er

Krfs og Venstres feil.

Høyre og Frp sammen i regjering er oppskriften på valgseier, sa hun. Høyre sammen med

KRF og Venstre er oppskrift på katastrofe. Så nå bretter de opp ermene i tut-tut-partiet Frp og spenner seg fast til valget om fire år.

Det var fascinerende å se på. Listhaug klarte å gjøre en buklanding til en slags seier.

Det holdt ikke.

Frp fikk et lite oppsving på meningsmålingene etter å ha gjort seg til oljenaeringens redningsmann på tampen av valgkampen. Leterefusjonsordning er bra. Olje er bra.

Drill, baby, drill.

Det er rundt 200.000 mennesker som jobber i oljenaeringen eller er tilknyttet den i leverandørindustrien. I et langt og smalt land nesten helt uten mennesker er det mange velgere. Dette selv om oljenaeringen, som er helt avhengig av å overbevise velgerne om at den selv driver med en enorm omstilling i retning av det grønne skiftet, ikke har lyst på noen slik drahjelp.

Men det var uansett ikke nok til å unngå at partiet skrapte i bunnen av oljetønnen i årets valg. Det ville seg ikke, til tross for iherdig innsats på havbunnen mot slutten av valgkampen.

Ingen fikk det med seg.

Ingenting i dette valget gikk Frps vei. Innvandring var ikke på agendaen. Alle trodde grensen var stengt på grunn av korona. Ingen fikk med seg at 11.000 mennesker innvandret til Norge i annet kvartal alene – på samme nivå som før pandemien. Ingen syklet over Storskog. Ingen legger merke til familieinnvandring og arbeidsinnvandring.

Klima var den nest viktigste saken for velgerne, nest etter økende sosiale forskjeller. Heller ikke Frps beste øvelse, for å si det slik.

Men som Frp-nestor Carl I. Hagen en gang skal ha sagt: Det spiller ingen rolle om 80 prosent av befolkningen hater deg så lenge 20 prosent er enig med deg. Det er det som er partiets gull. Mene noe som ingen andre mener. Men i år spiste Senterpartiet opp det som noen prosent er sure for, og som flertallet ikke bryr seg om.

Det dreide seg om sentralisering, distrikter, diesel og kommunesammenslåinger. Protestpartiet Frp kjempet i motvind mot vindmøller. Sp var først, og Frp klarte ikke å ta oppmerksomheten.

Gamle folks tur.

For Frp var utfallet av årets valg ikke noe partiet ønsket seg, men det var heller ingen bombe. Ingen trodde at det skulle bli noe brakvalg for Frp i år – ikke innad i partiet heller. Det har hele tiden handlet om long game, det vil si stortingsvalget fire år frem i tid. Det visste også davaerende partileder Siv Jensen da hun sa «morna, Stortinget» tidligere i år.

I tiden fremover skal det heller dreie seg om Listhaugs sprintdistanse: de eldre. Det er også dem hun bryr seg mest om. De eldre som har bygget landet, fortjener portvin, allsang og glede i sine siste dager. Demografien vil det også slik. Når eldrebølgen treffer, skal Frp stå der med varme hender med et boblebad i.

Skulle det komme en ny bølge med innvandring, vil Frp også vaere der for å advare om hvor dumt det er å ta imot en stor mengde mennesker som vanskelig lar seg integrere istedenfor å hjelpe dem der de er.

Men trolig er det eldre folks tur for Frp i tiden fremover. Og oljefolkets tur. Bensinbilens tur. Det er mange velgere å hente der, selv om det ikke lyktes i år.