Akademikere må også kunne norsk

Forsker Cecilie Hellestveit har skapt debatt med utspillet om utenlandske forskere i norsk akademia. Jeg støtter Hellestveits hovedargument, som tar for seg akademikeres fravaer fra det offentlige ordskiftet.

Professor Katja Franko (Aftenposten 16. oktober) har helt rett i at det er strukturelle endringer som kreves. Ja, Hellestveit kan leses nasjonalistisk. Kompetanse må stå i fokus i høyere utdanning. Og det er uakseptabelt å skape skiller mellom kompetente forskere basert på nasjonalitet.

Professor Robert Marc Friedman (Aftenposten 18. oktober) argumenterer for at problemstillingen er en gjenganger. Han påstår at «janteloven ødelegger», og at «heftige debatter om ansettelser av utlendinger ... går tilbake minst til 1900».

Dette handler ikke om janteloven, som er en kollektiv norm for å dempe selvskryt. Den tradisjonelle likhetsideologien kan imidlertid hefte ved markedsføring av kompetanse. At Friedman har funnet et riktignok interessant eksempel fra år 1900, beviser ikke at det normale har vaert debatt rundt slike ansettelser. For at argumentet skal styrkes, må det forskes mer på flere tilfeller over tid. Både diskriminering, jødehat og rasisme har sikkert funnet sted, men det er ikke nevnt her.

Mitt viktigste anliggende er en bevisst språkpolitikk ved norske universiteter. Norsk språkkompetanse må verdsettes høyere ved ansettelser. Et krav om kunnskap (på B2-nivå, ref. det europeiske rammeverket) i et skandinavisk språk ved jobbstart er rimelig. Normalt kreves dette nivået av studentene, og da bør underviserne beherske det samme.

Politikere og universitetsledere må forstå at norsk språk vil forsvinne til et globalt engelsk om det ikke ivaretas ved norske universiteter. Samtidig kunne alle de ansatte bruke norsk til faggruppemøter, komiteer og sensur. Flere steder er dette i dag en reell utfordring.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock/ntb Øk lønnstilskuddene til laerlingeplasser til det blir nok plasser og køen av søkere kan avvikles, foreslår innleggsforfatteren.