2-åringen min måtte på legevakten tre ganger. Kun én av legene så henne.

Vår lille datter er 2 år og et bestemt vesen med klare grenser, hun vil bestemme det meste selv. Hun er et lite menneske i en stor verden hun ikke helt forstår ennå. Derfor er hun også helt avhengig av å bli forstått.

Så ble hun syk. Veldig syk. Høy feber, og hun ville heller ikke ha mat eller drikke. Etter to dager dro vi på legevakten. Nei, ropte 2-åringen på vei inn til legen. Hun sanset overmakt. Og legen så heller ikke på henne. Han henvendte seg til oss.

Hun var redd. Vi forsøkte å beskrive sykdomsbildet og sa noe om vår terskel for å oppsøke lege, at hun er vårt sjette barn også videre, men i alt dette hylte hun. Hun var syk og redd, og hun gråt høyere og høyere.

Jeg forsøkte å roe henne. Legen ba oss om å holde henne fast så han fikk lyttet, og jeg holdt fast i den lille kroppen som kjempet imot, ikke for å vaere vanskelig, men fordi hun var redd.

Jeg holdt også hodet hennes når han tok temperaturen i øret. Jeg holdt den lille fingeren hennes når han stakk i den for å måle CRP. Jeg måtte holde hardt, og jenta gråt sårt og ropte fortvilet nei. Legen sa til

Samme opplevelse. To dager senere bestemte vi oss for å oppsøke legevakten på nytt. Hun var like syk, vi fikk ikke i henne nok vaeske. Hun sov det meste av tiden. Det var en annen lege enn sist, men opplevelsen var den samme.

2-åringen gråt og kjempet imot. Legen henvendte seg til oss. Vi visste at han hadde dårlig tid. Vi hadde ventet i to timer, og ventevaerelset var fullt og ble stadig fullere.

Men dårlig tid finner ikke veien inn til redde barn. Jenta skrek, og jeg måtte holde som sist. Holde hardt. Jeg prøvde å si noe om at hun var redd, men legen nikket bare.

Omsorg og varme. Den syvende dagen endte vi igjen på legevakten. Feberen var høy, og hosten verre. 2-åringen hylte da hun skjønte hvor hun skulle. Så skjedde det noe.

Legen tok henne imot i døren. Hei, sa legen mykt og strakk ut hånden for å hilse på. Hun gjemte ansiktet sitt i jakken min. Hun gråt. Men legen snakket til henne. Rolig og med varme i stemmen.

Og 2-åringen liker ro. Hun liker varme. Det er språk hun kjenner til, det er språk hun kan. Og da vi satte oss ned på stolen, var ansiktet hennes vendt mot legen. Legen ga henne stetoskopet sitt. Ba henne kjenne om det var kaldt, hun nikket.

Når legen spurte om å få lytte på ryggen hennes, sa hun ja. Resten av undersøkelsen var nettopp slik: preget av omsorg, varme, empati, forståelse, samarbeid og dermed samtykke.

Til og med stikket i fingeren gikk hun med på. Legen smilte til henne og kalte henne modig. 2-åringen vet ikke hva modig betyr, men hun vet hva en trygg voksen er, og hun kjenner igjen respekt når hun merker den.

Vår lille datter ble helt frisk igjen, vi er blant de heldige.

Snakke samme språk. Så hva vil jeg med dette? Jo, si noe om hvordan et system aldri er bedre enn den som til enhver tid forvalter det. Si noe om hvor ansvaret ligger når styrkeforholdet er så ulikt. Minne om det.

Gi en hyllest til den legen som tok seg tid til å lese den 2-åringen som kom inn i rommet, slik at jenta følte seg sett og respektert og dermed ble trygg. Gi en hyllest til alle dem som i møtet med alle typer barn opptrer på denne måten, også når ventevaerelset er fullt og tiden er knapp.

Etter mine 24 år som mor slutter det aldri å forundre meg hvor varierte disse møtene kan vaere.

Ikke i direkte faglig forstand, teknisk sett er undersøkelsene de samme. Men i menneskelig forstand.

For å behandle slike små mennesker krever nettopp så mye av det menneskelige, som tålmodighet og hjertevarme. Men aller mest krever det vilje til å snakke 2-åringen sitt språk og alle andre små mennesker sitt språk.

For de kan ikke vårt språk. De er helt prisgitt at vi velger å snakke deres.

❝ Legen smilte til henne og kalte henne modig.