Tvang fører neppe til faerre drap
Det ser ut til å ha blitt en kollektiv forestilling om at dersom noen er psykisk syk og gjør skade på seg selv eller andre, skulle det vaert forhindret av det psykiske helsevernet.
Denne delen av helsetjenesten er av samfunnet forventet å ivareta behandling, omsorgsfunksjoner og sosial kontroll. Det er den sistnevnte funksjonen som gjør folk mest ambivalente til psykisk helsevern.
Som en del av den sosiale kontrollen blir psykisk helsevern også tillagt en umulig oppgave: å skulle forutsi når mennesker kan begå irrasjonelle, dramatiske og farlige handlinger.
Det synes å vaere en alminnelig oppfatning at slike handlinger kunne unngås dersom alle fikk rett til behandling, og dersom de som ikke ønsker behandling, blir tvunget til det.
Lete etter forklaringer. Det er forståelig å lete etter forklaringer når det skjer drap i det offentlige rom.
I etterkant av de tragiske drapene på Kongsberg har flere psykiatere og politifolk pekt på justeringen av loven om psykisk helsevern i 2017 som en mulig forklaring.
Endringen førte til at det ble høyere terskel for tvangsinnleggelse. Det gjorde igjen at det ble vanskeligere å forhindre pasienter fra å begå voldshandlinger, hevdes det.
Det er ikke er så lett å se logikken i dette resonnementet. Vi vet at antallet tvangsinnleggelser økte fra 2016 til 2020, ikke minket.
Viktigere er det imidlertid at den underliggende årsaken er en annen. Nemlig at det er nesten umulig å predikere (forutsi) en hendelse med svaert lav forekomst, slik som drap.
Det har lite å si om vi justerer loven om psykisk helsevern den ene eller andre veien så lenge vi ikke greier å forutsi hvem med en psykisk lidelse som vil begå drap.
Vi kan ikke stenge inne alle pasienter som har en psykosediagnose for å forhindre de fem til ti drapene psykosepasienter begår årlig.
Omtrent umulig å plukke ut. I stedet for å starte med antagelser og beretninger om enkeltobservasjoner, vil vi heller ta utgangspunkt i fakta.
Tallet på drepte i Norge er svaert lavt. Årlig blir om lag 30 personer drept. Det tilsvarer en drapsrate (antall drepte pr. 100.000) på rundt 0,5. Drapsraten er forbausende stabil og ikke økende (Homicide rate data UNODC).
Hittil i år er det 22 drapsofre. I Sverige ligger drapsraten på omtrent 1,1. I USA er den rundt 5. I enkelte land i Latin-amerika er den over 100.
Internasjonal litteratur viser at mellom 5 og 20 prosent av alle drapsutøvere har en schizofrenidiagnose. I Norge blir omtrent 20 prosent av alle drap begått av personer som blir kjent utilregnelig, de fleste av dem med en schizofrenidiagnose.
Til enhver tid er det om lag 16.000 mennesker med en schizofrenidiagnose i Norge, 25.000-30.000 med en psykosediagnose. Det å skulle plukke ut de femseks personene som begår drap blant disse, er omtrent umulig.
For å unngå ett drap har beregninger vist at ved bruk av et hypotetisk prediksjonsinstrument av god kvalitet, så må 2500 personer med schizofreni ikke bare klassifiseres som høyrisiko, men motta behandling i tråd med at de er i denne kategorien (Large & medarbeidere, 2011).
Finne det som bidrar til økt risiko. Eksisterende instrumenter har marginal prediksjonsverdi med tanke på drap/alvorlig vold.
Vi stilte oss spørsmålet om det kunne vaere mulig å forbedre eksisterende prediksjonsverktøy. Vi gjennomførte i den sammenheng en undersøkelse i 20162019.
Dersom vi kunne finne ut mer om hvilke psykologiske faktorer som bidrar til økt risiko for drap eller annen alvorlig vold blant schizofrenipasienter, ville det vaere mulig å gjøre risikovurderingene litt mer treffsikre.
Om bedrede prediksjonsinstrumenter kan bidra til å identifisere én eneste potensiell drapsutøver og ett liv ville bli spart, så må vi forsøke.
❝ Vi kan ikke stenge inne alle pasienter som har en psykosediagnose for å forhindre de fem til ti drapene psykosepasienter begår årlig
Sammenlignet pasienter. Undersøkelsen besto i å sammenligne 26 schizofrenipasienter som hadde begått drap, med 26 schi