Hverdagsmannsvelde
En kvinne som står utenfor det etablerte arbeidslivet, skal gjøre en jobb for en institusjon. Prosjektet kommer ikke med kontrakt eller noe, men det går bra. Hun skal få fakturere en god slump med penger. Og hun gjør det for pengene, for hun trenger pengene, hun er faktisk helt avhengig av pengene.
Sjefen hos institusjonen som betaler honoraret, begynner å gi henne oppmerksomhet. Han sender tekstmeldinger, inviterer henne til møter, selv om hun aldri skjønner hva de skal møtes om, for han vil gjerne drikke vin. Aller helst skal det vaere en middag, først og fremst vil han bli kjent.
Det er fint også, tenker hun, for hun vil gjerne ha en venn. Hun vil gjerne bli sett for at hun er dyktig. Samtidig er hun ikke dum, hun skjønner hva som skjer.
Nei, pokker, tenker hun, han må ikke få noen forhåpninger, nå må jeg trå forsiktig. Så blir hun irritert. For hvorfor er det hun som må trå forsiktig, hvorfor er det hennes ansvar?
Hun er ikke vant til å tenke på seg selv på den måten, en ung kvinne som er økonomisk avhengig av en eldre mannlig sjef. Til nå har hun vaert sin egen sjef. Hun føler seg voksen, hun føler seg sterk. Og hun tenker at hvis hun bare kan vaere direkte, hvis hun bare overser de romantiske intensjonene og gjør ham til en venn, slipper hun å bli nedverdiget.
Men samtidig har hun den så friskt i minne, samtalen som har gått i offentligheten, om grenser og uønsket oppmerksomhet på arbeidsplassen. Så hun klarer ikke å legge fra seg følelsen: Skjer dette meg nå? Eller er det bare jeg som overdriver?
❝ For hvorfor er det hun som må trå forsiktig, hvorfor er det hennes ansvar?
Latterliggjør og forvrir meningsinnholdet. Dette er en erfaring som hovedpersonen i min roman Gode lesere har. Det er en erfaring som ligner erfaringer mange kvinner gjør seg hele tiden, meg selv inkludert.
De er aldri enkle å forholde seg til, for de er kanskje ikke så ille. De tilhører ikke jussen, de passer ikke inn i et ferdig formet narrativ. Som forfatter måtte jeg gå runde på runde for å gjøre historien så sammensatt og moralsk tålmodig som mulig, slik at den kanskje, forhåpentlig, kunne åpne en samtale som flere kunne vaere med på.
Dessverre likte ikke Preben Jordal (49) i Aftenposten, Bernhard Ellefsen (37) i Morgenbladet og Bjørn Ivar Fyksen (43) i Klassekampen boken. De er anmeldere i hver sin riksavis og har brukt spalteplassen på å bagatellisere, latterliggjøre eller forvri meningsinnholdet.
«Vår kvinne sliter uforholdsmessig mye», får man høre fra Ellefsen, som mener det er hun som flørter.
«Det handler aller mest om en kvinne som er halvgod til å lese signaler og dessuten gjerne tolker det hun oppfatter i verste mening», skriver Preben Jordal. Han kommer deretter med forslag til problemløsning: Romanen burde heller beskrevet en type som var «skikkelig guffen» om den skulle «vise frem et reelt problem».
Det usynlige arbeidet. Jeg har tenkt mye på «retten» til å fortelle denne historien. Og noe jeg har lurt på, er om disse spørsmålene er blitt så politisk betente at hvis du først skal fortelle en sånn historie, må du skru opp offerrollen for å få en form for «tillatelse».
Jeg kunne ikke skru opp offerrollen og ville det ikke heller. De fortellingene er viktige, men det var ikke en sånn jeg kunne fortelle.
Jeg ville utforske helt hverdagslige måter man blir gjort til kvinne på. Alle de små tingene man blir forventet å håndtere, smile høflig til og ta som en kompliment.
Jeg forsøkte å vise det usynlige arbeidet man må gjøre, i møte med uønsket begjaer – også måtene man trår feil, ønsker noe, men ikke noe annet, gjør seg selv «skyldig».
Det er slående at ved å vise frem denne sosiale akrobatikken, denne indre monologen, så lokker man frem et kjent vokabular for å trivialisere andres erfaringer – stemmen, skriver anmelderne, er «pratsom» og «i overkant snakkesalig».
Forventer å bli tatt seriøst. Det er nesten som om anmeldernes fiendtlighet blir mer intens av at boken ikke er et varsel.
Hvis hovedpersonen hadde vaert et tydelig offer, ville det gitt dem en trygg posisjon. Da kunne de vaert forbarmende og samlet seg rundt en kritikk av den faele mannen. Det ville ikke angått dem.
Men for meg er det akkurat derfor den mannlige sjefen måtte vaere en «vanlig mann», eller «snill» eller «forglemmelig» eller hva nå enn de kaller ham.
Det er derfor ingen i boken går over noen åpenbare grenser. Det krever at flere må stoppe opp og kjenne på ubehaget fortellingen vekker, gå i seg selv på innviklede og ikke-åpenbare måter. Ikke for å utvide hvilke handlinger som kan fordømmes, men for å flytte spørsmålene naermere dit de så ofte befinner seg – i helt ordinaere sammenhenger.
«Vår kvinne» i Gode lesere går ut i arbeidslivet og forventer å bli tatt seriøst. Hun mener det ikke skal gjøre noen forskjell at hun er kvinne. At det ikke skal bety noen som helst ekstra byrde. Det oppleves kanskje som radikalt, men man kan like gjerne snu på det: Må det virkelig finnes et minimum av uønsket oppmerksomhet som kvinner bare bør akseptere?