Aftenposten

I fem måneder gikk jeg Norge på langs alene. Dette laerte jeg.

149 dager etter at jeg forlot Lindesnes, fikk jeg utdelt vitnemålet mitt - på Nordkapp.

-

Stian Opsahl (18)

Tenk fem måneder tilbake, like før 17. mai. Kanskje strøk du dressen eller fant frem bunaden. Tenk på alt du har gjort siden da. Middagene du har spist, alle du møtt, steder du har vaert.

Se for deg at du bytter ut alt dette med bare å gå. Gå fra morgen til kveld, steg for deg, noen mil hver dag, sette opp teltet, spise mat, sove. Så repetere alt dagen etter.

For fem måneder siden sto jeg på Lindesnes fyr med en tettpakket sekk på ryggen. Foran meg lå 300 mil til et av Norges nordligste punkter: Nordkapp.

Turen hadde vaert en drøm fra jeg var 13 år. Nå sto jeg her, 17 år gammel, klar for å ta det første skrittet av ekstremt mange. Jeg logget av alt. Unntatt Instagram-kontoen min: @stian_pa_ stien. Et skoleprosj­ekt.

Sekk på 30 kilo. Turen startet på Hardangerv­idda. Samme dag hadde en fjellstue i naerheten lagt ut en føremeldin­g hvor det sto «gammel snø kombinert med store elver gjør føret umulig». Vel, jeg er en av dem som liker å gjøre det umulige.

Allerede første dagen skjønte jeg at dette ikke kom til å bli lett. Elvene var fulle av iskaldt smeltevann og sterke strømmer. Vannet rakk meg over navlen. Jeg mistet fort følelsen i føttene.

Fra Hardangerv­idda til Nord-trøndelag besto livet av fine opplevelse­r, tunge marsjer, fiskemidda­ger og litervis av svette. Jeg gikk daglig 2–2,5 mil med en sekk på 30 kilo.

Myggen svermert, og sekken gnagde seg inn i rygg og skuldre. Jeg fikk infeksjon på begge leggene og brakk to fiskesteng­er. Likevel syntes jeg denne livsstilen var givende. Naturopple­velsene, friheten og mangelen på stress ville jeg ikke byttet mot noe.

Ensomheten. Men én ting tok på. Jeg var alene. Fra morgen til kveld gikk jeg alene. Det gikk ofte flere dager uten at jeg møtte noen. Jeg ble ikke ensom, men en natt så jeg et lite flammende bål. Da jublet jeg. Ved bålet satt broren min, Narve Nikolai.

I en uke hadde vi «ferie» i Børgefjell. Vi fisket oss fra vann til vann og spiste fisk til frokost, lunsj og middag i solen. Men best av alt var det å le sammen med noen igjen.

Etter en uke måtte han reise hjem, og jeg var alene igjen. Noen dager senere fylte jeg 18 år på Hellmobotn i Hamarøy kommune. Det ble feiret med indrefilet, en ølboks, godtepose og en cola i solskinn.

Tom for mat. Turen gikk videre. Etappen Fauske til Narvik ble spesielt tung. Noen partier måtte jeg klatre opp og ned. Innimellom er det så bratt at jeg må fire ned sekken med tau før jeg klatret ned. Dette tok lengre tid enn planlagt, og jeg måtte rasjonere maten i små porsjoner.

Til slutt gikk jeg tom for mat, med fortsatt tre dagsmarsje­r igjen. Sult gjør vondt. Vondt i hele kroppen. Alt du kan tenke på, er mat. Men du lever med det. Legger du deg ned og synes synd på deg selv, vil du bare forbli sulten. Det gjør ingen nytte.

Siste etappe var gjennom Nordkapptu­nnellen. Her er det ingen vegetasjon, og det blåste opp til 30 sekundmete­r. Da tok

 ?? ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway