Er det et bygg som ikke trenger å vaere koselig, så er det Munchmuseet
Arkitekt og Oslo-borger
«Kunsten kan aldri ustraffet unndra seg den Skjønhedens Lov, der betinger selve dens Eksistens.» (Fra en anmeldelse av Munchs «Skrik», ca. 1895).
Munch var en kunstner i utakt med sin samtid. Og nå, mer enn 120 år senere, står det nye Munchmuseet ferdig. Provoserende, rart, ubehagelig og grimt. Atter en gang får Munch offentligheten til å rase og folk til å si ting som «jeg synes ikke det er noe koselig».
Nesten ingen liker bygget, og jeg syns den provokasjonen er helt vidunderlig. Det er kanskje det eneste riktige for en kunstner som Munch.
Folk sier det ser billig ut, at det ser ut som en flyplass. At det er et sørgelig kompromiss. At det er stygt. Brått kappes til og med arkitektene om å påpeke hvor uskjønt dette bygget er. For en herlig ironi! Etter alle disse årene, når arkitektene endelig har åpnet døren på gløtt for diskusjonen om stygt og pent, så er vi her.
Jeg tror Munch ligger i graven sin og skoggerler.
❝ For Munch var – og er – større enn oss alle sammen.
Skjønnhetstyranniet. For det var ingen som likte bildene hans, heller. De var stygge, sa folk. De var rystende. Heslige. Grøtete, uten poesi, uten verdi. De fikk anmeldere til å tenke på «skriblerier på toalettvegger, sirlig tegnet med en finger dyppet i avføring». Folk ble dypt fascinert av det frastøtende i Munchs bilder, og de flokket seg i hopetall for å se.
Og nå, i møte med det nye museet, reagerer vi på nøyaktig samme måte.
Vi sier at det er heslig. Rystende. Ufattelig. Karikert. En skam, et arr.
Men – som et lite tankeeksperiment – for å se det fra et litt annet perspektiv: Kan man forestille seg at bygget er blygrått, for å vise oss fargene i kunsten?
Er metallstolene kalde for å antyde kontrasten til våre bortskjemte bakender? Er vinden på taket den samme som strøk rundt Munchs nakne fortvilelse? Er bygget sjelløst, for å speile vår egen sjel?
Er det tilsiktet? Kan bygget hylle kunsten ved nettopp å vaere en kontrast? Til meningene våre, til skjønnhetstyranniet?
Frastøtende og fascinerende. Jeg vet ikke. Jeg sier ikke at jeg syns at alt ved huset er riktig eller fantastisk. Og jeg mener jo ikke at kunst og arkitektur kan sidestilles. Men – er det én bygning som ikke trenger å vaere koselig, så er det Munchmuseet. Er det ett bygg som ikke trenger å ha røtter i noen nordisk eller norsk byggetradisjon, så er det dette. Munch og museet hans er slett ikke koselige eller vakre.
De innbyr ikke til idyll. De er ikke norske. De er ruvende, tidløse titaner. Frastøtende, fascinerende, fantastiske.
Personlig liker jeg aller best at museet gir de besøkende et nytt perspektiv på Oslo. Utsikten over byen, og ikke minst fjorden, som er så inderlig til stede i livet og bildene til Munch.
Byen som betydde så mye for ham, på godt og vondt.
Så tror jeg også at lenge før vi er ferdig med å diskutere dette bygget, så vil Munch og kunsten hans, og oppmerksomheten den vil få i årene fremover, sette oss konforme og sneversynte Oslo-borgere grundig på plass.
For Munch var – og er – større enn oss alle sammen.
Send inn ditt innlegg til sid@aftenposten.no
Legg ved fullt navn, fødselsdato, adresse og telefonnummer.
Alle får svar innen tre dager.
Si ;D-ansvarlig: Amalie Lereng
Følg oss på Instagram: Aftenposten_sid