Priscilla Presley roser Butlers tolkning av Elvis
Baz Luhrmanns film om Elvis Presley har premiere i Cannes om noen uker, men allerede nå har rockekongens tidligere kone, Priscilla Presley, fått en privat visning. I et Facebook-innlegg, som siteres av Hollywood Reporter, øser hun lovord over filmen – og både skuespiller Austin Butler og regissør Baz Luhrmann får tommelen opp. «Elvis» får kinopremiere 24. juni. (NTB) stunt på Preikestolen.
Denne ordningen bør bli automatisk, slik at alle som søker innenfor reglene får støtte, mener Hvaring. I dag får noen få filmer gjerne mesteparten av pengene etter en søknadsprosess. Med det stiller han seg bak en felles uttalelse fra Bransjerådet for film.
Kulturdepartementet mener at ordningen har forbedringspotensial. De opplyser til Aftenposten at en evaluering av støtteordningen nå er i gang.
Samtidig har fasiliteter, kostnader og støtteordninger i utlandet gjort at en rekke kjente norske filmer har gjort filminnspillinger der. Land som Tsjekkia, Belgia og Romania trekkes frem.
Selv «Snekker Andersen og julenissen», ble spilt inn i sommerhete i Bucuresti for noen år siden. Dette gjør at norske filmproduksjoner med flere titalls millioner i budsjett og millioner i offentlig støtte, legger igjen store deler av pengene i utlandet og kobler på utenlandsk arbeidskraft.
Hvaring syns det blir feil for norsk filmbransje at norske filmproduksjoner er med på å utvikle ekspertise og kapasitet i andre land. Men han ser også hvorfor det er blitt slik.
– Vi har mulighet for mer produksjon i Norge. Vi kan flagge hjem flere norske produksjoner fra utlandet og vi kan tiltrekke oss flere utenlandske filmproduksjoner til Norge. Men flere ting begrenser dette, sier Hvaring.
Økonomisk utfordring. Skal produksjoner flagge hjem igjen til Norge, trengs en kombinasjon av private initiativ og offentlige virkemidler, tror filmprodusent Jan Erik Langøen.
– Det er utrolig gøy dersom de får det til å fungere, sier han.
Langøen har vaert produsent for filmer som «Skjelvet», «Bøl
Oslo
❝ Vi vil bygge studio opp mot 4000 kvadratmeter med takhøyde på 20 meter Dag Hvaring, leder av Studio City Norway
For fjorten år siden rullet siste episode av «The wire» over skjermene våre. Siden da har serieskaper David Simon skildret New Orleans i «Treme» og New York i «The deuce». Han forstår amerikanske byer.
Med «We Own This City» er han tilbake i Baltimore, åstedet for «The Wire». Er det like overveldende? Like grensesprengende? Ikke på første øyekast, men når man dykker ned i fortellingen er den dypt engasjerende. Serien viser baksiden av den allerede tilsmussede medaljen. «We Own This City» er seks vellagede episoder om at the war on drugs er tapt. Ofrene ligger strødd i amerikanske bygater. Ingenting er blitt bedre. Vi trenger å se det.
Når politiet blir de kriminelle. Serien handler om Baltimore-politiet. Den er basert på en dokumentarbok av Justin Fenton. Wayne Jenkins er hovedperson. Han var en av byens mest anerkjente politifolk. Jenkins ledet Gun Trace Task Force. Deres jobb var å få våpen og narkotika vekk fra gatene. På veien til beslagsrommet forsvant mye av det ulovlige godset. Jenkins ledet en korrupt gjeng politifolk som «oppførte seg som gangstere på 30-tallet». De ble en mafia.
Historien om Jenkins fortelles snirklete og snedig. Vi får først hans motivasjonstale til sine undersåtter. Så hoppes det bak i tid til hans egen start i politistyrken. Innimellom er han i aksjon på gatene, i arresten, på ulovlige raid. Det er liten tvil om at Jenkins er skitten. Puslespillet blir tydeligere for hver scene.
Jon Bernthal spiller den kriminelle politimannen på imponerende usympatisk vis. Breial gange. Hånende blikk. Smatting på fingertuppene etter hver burger og lunken pils. Lite impulskontroll. Intimiderende kroppsspråk.
Som bakteppe får vi historier fra Jenkins kolleger så vel som fiender. Borgerrettighetsaktivisten som kommer til byen. Eks
Med: Jon Bernthal, Wunmi Mosaku, Jamie Hector, Mckinley Belcher III, Darrell Britt-gibson, Josh Charles, Dagmara Domińczyk, Rob Brown kollegaen Sean Suiter som har fått karriere som drapsetterforsker. Den enda mer brutale politimannen Danny Hersl.
Fortsetter sitt livsverk. Serien er skrevet av David Simon selv og krimlegenden George Pelecanos. Sistnevnte bidro også mye på nettopp «The wire». Seriens behov for å gi kontekst gir seg utslag i dialoger som blir stokkete, og kanskje for lite innøvet. Dette bedrer seg utover i serien. Fra episode fire hamrer den inn poenger, og historien samler seg om politivold, tapt tillit og politisk krise.
«We Own This City» blir en essensiell fortsettelse på Simons filmatiske livsverk. Fra «Homicide: Life on the streets» og «The corner» via «The wire» til «We Own This City». Få skribenter sier så sterke ting om det amerikanske jussystemet som Simon.
Sjangermessig går «We Own This City» i fotsporene til de nevnte seriene. Minimalt med pålagt musikk. Lange, dialogbaserte tagninger. Sobre bilder av blodige gater. Politiarbeidets evinnelige repetisjon. Lyden av telefoner som ringer og tastatur som knatrer side om side med rapmusikken som dundrer basstungt ut av passerende biler. Samtidig holdes spenningselementet oppe av at seriens kriminelle politifolk minner om Vic Mackeys Strike Team i klassikeren «The Shield»
Bedre samfunnskritikk. Man kan gjerne kalle Simon aktivist, men prosjektet hans er konstruktivt. Han bruker journalistisk teft til å grave i institusjonelle problemer. Rasisme i politiet. Korrupsjon på alle nivåer. Den feilslåtte kampen mot narkotika. Et av seriens store øyeblikk er når en pensjonert politimann erklaerer krigen mot narkotika for tapt, og at problemene i politiet og på gatene aldri kan fikses før man innser det.
I motsetning til Hollywoods kjedelige, indignerte aktivisme – Oscar-nominerte «Don’t look up» er siste, grelle eksempel – leverer «We Own This City» spisset, hard kritikk.
Serien er kanskje «The wires» desillusjonerte søster, men den fremstår minst like viktig. Ikke tro at dette bare er en attpåklatt.