Straffen mot russisk idrett er full av dilemmaer
Anklagene om hykleri vil komme.
Tiden var kommet for å utspørre fotballens øverste leder. En radiojournalist fra Ghana tok ordet. – Du nevnte ordet hykleri. Jeg vil vite, kanskje på vegne av resten av verden, om vi er kommet til et vannskille, begynte han.
Så kom problemstillingen: Russland er utestengt fra internasjonal fotball. Vil det samme heretter skje med andre land som invaderer et annet land?
Responsen fra Gianni Infantino var like lang som den var vag. Han kviet seg nok for å si det som det er. For det er ikke lik behandling av alle, og det kommer det heller ikke til å bli.
Det betyr ikke at idrettens tøffe reaksjoner mot russisk idrett er feil. Tvert imot. Når Vladimir Putin bruker idretten aktivt som politisk verktøy, kan ikke idretten opptre som om alt er normalt.
Men jo lenger krigen pågår, desto større blir dilemmaene. Bør enkeltutøvere straffes på samme måte som lag? Og hva med andre kriger andre steder? USA invaderte Irak dels basert på feilaktige opplysninger om masseødeleggelsesvåpen. Saudi-Arabia står bak enorme lidelser i Jemen.
Galskap og urettferdighet. Mest bråk nå er det i tennis. Arrangøren av Wimbledon bestemte nylig at russiske og hviterussiske spillere ikke får delta. Turneringen i juni i London er blant de fire største i sporten.
Det er første gang siden rett etter andre verdenskrig spillere utestenges på grunnlag av hvilket land de er fra. Den gang ble tyske og japanske spillere rammet.
Beslutningen har møtt kraftig motbør. Sentrale tennisorganisasjoner stritter imot. Noen av sportens største stjerner har kastet seg inn i debatten.
«Galskap», beskrev verdensener Novak Djokovic. «Veldig urettferdig mot mine russiske tennisvenner, mine kolleger», mente Rafael Nadal.
Nadal fikk svar fra en tidligere ukrainsk motstander. Serhij Stakhovskyj spurte: Hvordan er det rettferdig at ukrainske spillere ikke kan dra hjem? At ukrainske barn ikke kan spille tennis? At ukrainere dør?
Vil utestengelsen stanse Putins angrepskrig? Ingen tror det. Men frykten ligger i symbolkraften. Wimbledon er en høyprofilert turnering. Hvem ville utdelt pokalen til verdenstoer Daniil Medvedev om han vinner? Vanligvis er det hertuginne Kate.
Hvordan ville det sett ut? Hvordan kunne slike bilder blitt brukt av Putins propagandaapparat?
Kampen mot apartheid. Denne krigen utkjempes ikke bare på slagmarken. Det er også en krig om sannheten, ikke minst overfor det russiske folk. Hvis Medvedev får muligheten til å vinne Wimbledon, er det et glimt av normalitet. Slik kan utestengelsen spille en liten rolle i fortellingen om Putins uakseptable krig.
På den annen side frykter noen at utestengelsene heller bare vil forsterke Putins splittende retorikk om Russland mot Vesten.
Idrettens styrke er nettopp at folk fra ulike kulturer og med ulike verdisyn møtes på en felles arena. Idretten på sitt beste kan skape økt forståelse på tvers av disse skillelinjene. Men her står man overfor en diktator som kynisk misbruker idrettens kraft.
Det er verdt å trekke en parallell til apartheidregimet i Sør-Afrika. En omfattende idrettsboikott gjennom mange år bidro til å fortelle folket der hvordan verden så på det rasediskriminerende regimet.
Boikotten av OL i Moskva i 1980 var ikke like vellykket. Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan først ni år senere.
Mulig å skille? Russiske lag kan ikke skilles fra Putins regime. Spørsmålet er om det er mulig å lage grenser mellom ulike idrettsstjerner.
Da angrepskrigen akkurat var i gang, spilte Andrej Rublev en tennisturnering i Dubai. Etterpå skrev han en beskjed på TV-kameraet: «No war please.» Likevel får heller ikke han delta i Wimbledon.
I motsatt leir står langrennsprofilen Veronika Stepanova. Da Putin hedret OLvinnerne i Moskva, holdt hun en tale.
– Ikke alle liker det, men vi kommer til å vinne, slik vi gjorde i OL. Takk til presidenten for å heve landets flagg høyt. Vi kommer ikke til å senke det, sa Stepanova.
Norske langrennsløpere rister på hodet. Helene Marie Fossesholm sier hun ikke vil glemme uttalelsene. Denne krigen skaper dype sår på begge sider også i idrettens verden.
Mange spørsmål. Man kan ikke fastslå hvor fritt russiske utøvere snakker. Det var også Wimbledons begrunnelse for å vrake alternativet til utestengelse. Britiske myndigheter foreslo at spillerne skriftlig kunne markere avstand til det russiske regimet. Frykten var at et slikt krav kunne sette spillerne eller deres familier i fare.
Norges skipresident, Erik Røste, mener det er opp til Russlands ledere når idretten kan slippes inn i varmen igjen. Problemet er at ingen vet når krigen er over eller hvordan den ender. Skal russiske utøvere miste mange år av sine karrierer? Disse spørsmålene vil det bli flere av, slik påstandene om idrettens hykleri vil øke i styrke.
Et annet spørsmål er hva som skjer om vestlige politikeres felles front brytes opp. Hvor sterkt vil idretten da stå?
Da er det enkelt å se for seg et gjensyn med kreftene lederne i internasjonal idrett ofte setter høyest: markedskreftene.
❝
Det er ikke lik behandling av alle, og det kommer det heller ikke til å bli