Sprengte bro og åpnet demning for å redde Kyiv
Ukrainske soldater sprengte landsbyens bro for å stanse den russiske kolonnen på vei mot hovedstaden. Deretter sørget innbyggerne for oversvømmelse, slik at stridsvogner ble stående fast i gjørme.
Når du sitter i et bomberom og veggene rister fra missilene som slår ned rundt deg, er det vanskelig å se for seg at livet kan bli stort verre. En dag i mars ble rakettregnet likevel en mindre bekymring i kjelleren hos Volodymyr Kostotsjenko.
49-åringen hadde gjemt seg under jorden med naboer siden Russland invaderte landsbyen Demydiv i utkanten av Kyiv.
Unge, gamle, kvinner og barn søkte tilflukt hos ham. En uke etter at invasjonen startet, fortsatte bombene å falle rundt dem. En av naboene krabbet til Kostotsjenkos hus med barnet sitt for å vaere i bomberommet hans.
Kjelleren var det tryggeste stedet å vaere – helt til vannet begynte å sige inn.
Planla oversvømmelse. Landsbyen Demydiv ligger 52 kilometer utenfor Ukrainas hovedstad Kyiv. Landsbyen var et viktig stopp på veien for den russiske haeren til landets maktsete. Det var Demydivs vel 2400 innbyggere klar over. De hadde vaert i samme posisjon før. Under andre verdenskrig forsøkte tyske styrker å kjøre gjennom landsbyen. Da sprengte sivilbefolkningen broen.
25. februar, andre dag av Russlands invasjon av Ukraina, kopierte ukrainske soldater historien.
En kolonne med 300 russiske stridsvogner var på vi mot Demydiv. Ukrainerne visste at det ville vaere lett for den russiske haeren å sette opp en forsyningslinje hvis de tok kontroll over broen. Før de russiske soldatene nådde frem, sprengte den ukrainske haeren landsbyens bro.
Men å sprenge broen var ikke nok. Det var fremdeles mulig for russiske stridsvogner å kjøre gjennom landsbyen. Da tok sivilbefolkningen et nytt grep.
I Demydiv ligger demningen som kontrollerer vannmengden i elven Irpin. På dag to av invasjonen åpnet de lokale innbyggerne slusene.
– Vi forsto hva vi måtte gjøre. Vi måtte kutte av forsyningslinjen her, forteller landsbyens leder, Oleksandr Melnishenko, til Aftenposten.
Planen var å slippe ut nok til at 10 centimeter vann ville legge seg over landsbyens jorder og gjøre dem for gjørmete til at russiske stridsvogner kunne kjøre over. Det lyktes de med.
To dager senere sprengte russerne demningen, ifølge Melnis
henko. Elven rant over sine bredder. Vannmassene kunne ikke lenger kontrolleres. Det fosset over. Mot Volodymyr Kostotsjenkos bomberom.
Full av vann. Vannet steg sakte, men sikkert i kjelleren. Det var bare en ting å gjøre for de ti menneskene der nede. De måtte komme seg ut. Selv om bombingen var intens den natten, «som et hardt slag», ifølge Kostotsjenko: – Det var umulig å bli sittende i vannet i kjelleren. Vi bare håpet vi ikke kom til å bli truffet mens vi gjemte oss bak huset.
Da kampene stilnet, fant de et nytt bomberom. «Stille» var et relativt begrep mens kampene raste i Demydiv.
– 36 dager med intens bombing, fortsetter Kostotsjenko, og rister på hodet.
I løpet av denne perioden okkuperte russiske soldater landsbyen. Med sprengt bro og oversvømmelse var det ikke enkelt for innbyggerne å komme seg ut.
Vi forsto hva vi måtte g jøre: Kutte forsyningslinjen Landsbyleder, Oleksandr Melnishenko, Demydiv
Elven Irpin reddet Kyiv. Ukraina vil overleve. Olga Myshenko, Demydiv
Evakuerte med båter. De russiske stridsvognene ble stanset i Demydiv. Også lokalbefolkningen var sperret inne, men klarte å finne løsninger. Frivillige evakuerte barn med båter. En trebro ble satt opp for å få folk ut. Ikke alle kom seg dit.
– Russerne kom hit, forteller Vera Krishanivska (65) og peker mot døren som leder til kjelleren.
– Jeg var livredd for at de russiske soldatene skulle gå ned i kjelleren. Barnebarna mine satt der. De er unge menn. 17 år gamle, sier hun.
De russiske soldatene er nå drevet ut av landsbyen. Men Krishanivska har grunn til å vaere bekymret for hva som kunne ha skjedd hvis de hadde kommet seg ned i kjelleren. Forstaden Butsja ligger kun en halvtimes kjøretur unna. Der ble sivile innbyggere skutt på åpen gaten.
I Demydiv var Russlands soldater mindre brutale, mener de lokale innbyggerne. Det til tross for at seks av innbyggere ble skutt, ifølge landsbyens leder:
200 hus er ødelagt av artilleri og bomber.
Over to måneder etter at flommen startet, er fremdeles 60 hus oversvømt.
Hagen til Krishanivska er dekket av vann. På jorden som fremdeles kan sås, har hun allerede plantet poteter. Under okkupasjonen ble grønnsaker nøkkelen til overlevelse i Demydivs kjellere.
Jeg ønsker meg en drone. Så jeg kan følge med på fienden. Matiev fra Demydiv skal snart feire sin seksårsdag
«Ikke vaer redd for oss». Da Olga Myshenko (58) møtte de russiske soldatene på gaten i Demydiv, sa de:
– Ikke vaer redd for oss. Men ikke gå til skogen. Den er minelagt.
De ba henne vise hendene når hun gikk ut på gaten. Det gjorde hun så sjelden som mulig. For det meste satt hun nede i bomberommet. Poteter var den eneste maten hun og familien kunne spise.
Nå kan hun kjøpe brød i byens kulturhus, hvor en midlertidig matbutikk er satt opp.
– Hvordan er det å ha brød igjen nå?
Spørsmålet får henne gråte.
– Det første brødet vi fikk ... Svigersønnen min tok det med til oss da han kom tilbake fra fronten, forteller hun.
– Jeg luktet på det og la det fra meg. Jeg klarte ikke å spise det. Vi hadde ikke spist brød på en måned.
Huset hennes ligger i en høyere del av Demydiv. Huset hennes slapp unna flommen. Men hun er overbevist om at vannmengdene reddet dem, reddet hovedstaden.
– Elven Irpin reddet Kyiv. Ukraina vil overleve. Ingen skal
til å erobre oss, sier hun med et smil og ser på barnebarnet, 5 år gamle Matiev.
– Ingen skal erobre meg, erklaerer han.
Om et par dager har han bursdag og vet godt hva han ønsker seg for å feire seksårsdagen.
– Jeg har lyst på en drone. Så jeg kan følge med på fienden.