Ekstreme strømpriser kan svekke godt år for gresk reiseliv
Turistene har alltid vann i dusjen, men bonden Stavros har ikke råd til å vanne åkeren sin.
kommer til å både dusje og bruke aircondition, akkurat som før.
Fergen fra Pireus til Egina legger til land en halvtime etter skjemaet, og vogntogene velter i land. Det samme gjør årets første turistpulje.
– Nå som drivstoffprisene er så høye, kjører fergene sakte for å spare penger, forklarer Isabelle Zigliara.
Hun står på kaia og venter på å ta imot gjester som er tidlig ute. Zigliara tror det ligger an til en bra sesong. De første sommerbookingene tikket inn hos henne allerede i januar. Så langt ligner 2022 mer på et vanlig år enn de to forrige. Det er hun glad for.
Øyas eneste økobonde. Mild vind blåser inn over strendene og potetåkeren til bonden Stavros Foskolos. 1 kilometer sørover langs kysten fra Egina by ligger den selvbetjente grønnsakboden hans. I den tørre jorden bak skuret spirer årets poteter.
Han er den eneste økobonden på øya, én av fem som fortsatt dyrker grønnsaker. En av grunnene til at det er blitt så vanskelig å produsere mat her, er mangelen på vann – vann som ikke tar livet av avlingene. Grunnvannet er nemlig så salt at grønnsakene dør av det.
Det første turistene møter når de kommer i land på Egina, er salgsbodene med pistasjprodukter. Nøttene herfra er de stolte av, og det har de vaert i mange år. Da de første pistasjtraerne ble podet en gang på 1860-tallet, så ingen for seg hva det kom til å bety hverken for økonomien eller vannproblemene de skulle skape på sikt.
Traerne klarte seg fint uten ekstra vanning. Det var først da noen oppdaget at de fikk en mye større avling om de vannet i juni, juli og august, at det tok av. Øyfolket gravde nye brønner, hundrevis av brønner, stadig dypere på jakt etter livgivende dråper til pistasjtraerne sine. Som et varsel om hva som var i ferd med å skje, så de først på grønnsakavlingene sine. Siden kjente de saltsmaken selv. Men da var det for sent. De hadde fått sjøvann inn i grunnvannet.
– Turismen prioriteres. I mange år er derfor det kommunale vannet i springen blitt fraktet fra fastlandet med tankbåt. I løpet av det siste året er det endelig lagt en vannkabel fra land, men for en bonde som Foskolos hjelper det lite. Det kommunale vannet er så dyrt at han kun har råd til å dyrke på en fjerdedel av jorden sin.
– Myndighetene prioriterer alltid turismen. Det har de gjort helt siden Hellas bestemte seg for å bli en turistnasjon. Å dyrke mat til både egen befolkning og gjestene som kommer hit, burde vaere en selvfølge. Det er fortvilende korttenkt og lite fremtidsrettet å basere seg på at all maten skal importeres, sier Foskolos.
Ulovlig å ta vann fra sjøen. De siste ti årene har Foskolos prøvd det meste. Først lette han seg frem til de få brønnene lengst oppe i fjellet som fortsatt hadde vann av god nok kvalitet til å dyrke gulrøtter, rødbeter, salater, løk og poteter. Han gjorde avtaler med grunneierne, dyrket jorden deres økologisk. Noen ganger også i tett samarbeid med dem. Men etter som tiden gikk, ble hver eneste brønn ubrukelig.
Så økobonden la en plan for å destillere sjøvann. Siden meste
parten av jorden hans ligger et steinkast fra strendene, tenkte han dette var en god løsning.
– Det var da jeg fant ut at det i Hellas er ulovlig å ta vann fra sjøen. Det regnes som tyveri om en privatperson – en bonde som meg – destillerer sjøvann. Var jeg et stort firma, kunne jeg gjort det lovlig. Det er ikke lett å forstå, sier han oppgitt.
Stavros har siden vurdert å destillere brønnvannet sitt, men til syvende og sist er det prisene som stopper ham. Anlegget koster 30.000 euro. I tillegg måtte han ha investert 50.000 euro i vind- og solenergi for å drive det. Det er penger han ikke har.
– Ekspertene sier vi kan regne med at jorden etter hvert blir så full av salt at vi ikke kan dyrke noen ting lenger. Den blir en ørken. Men fordi det skjer så sakte og er så usynlig, er det veldig lett å overse effekten av hva vi holder på med. Turismen er her og nå, konkrete penger inn hvert eneste år. Men jeg kan ikke gi opp. Vi kan ikke drive verden videre på denne måten. Uten mat overlever ingen av oss, heller ikke turistbransjen.