Det er ingen grunn til å dempe vår solidaritet med ukrainske flyktninger
Er det grunnlag for å hevde at Norge har vaert mer solidarisk overfor flyktninger fra Ukraina enn overfor dem fra Syria? Jeg tror ikke det. Det lokale engasjementet for ukrainske flyktninger i Norge er stort, men samfunnsstemmene som vanligvis taler flyktningers sak, har vaert mer dempet denne gangen.
I stedet har det både i sosiale medier og i avisspaltene vaert flere kritiske uttalelser som setter solidariteten med ukrainske flyktninger i et negativt lys. Det har vaert budskap av typen: «Det er bra at vi tar imot ukrainske flyktninger med åpne armer, men ... » Det som kommer etter menordet, er påstander om rasisme og diskriminering av ikke-europeiske flyktninger.
Et eksempel på det er doktorgradsstudent Henrik Kjellmo Larsen, som skrev i Dagbladet at Russlands invasjon av Ukraina «avslører systemisk rasisme i europeiske staters flyktning- og asylpolitikk».
Et annet eksempel er en felleskronikk i Aftenposten av forskere Heidi Mogstad og Henrik Kjellmo Larsen, som legger til grunn at ukrainske flyktninger behandles bedre enn andre og slår fast at flyktninger «skal ikke bli diskriminert på grunnlag av rase, religion eller nasjonalitet». Og slik kan jeg fortsette.
Men stemmer det egentlig at ukrainske flyktninger blir behandlet bedre fordi de er europeere?
Siden det er snakk om en stor gruppe krigsflyktninger, så er det mest naerliggende å sammenligne dem med krigsflyktninger fra Syria.
Beskyttelse i naboland. Både syrere og ukrainere har heldigvis hatt tilgang til beskyttelse i flere av sine naboland.
Jordan har for eksempel tatt imot rundt 670.000 syriske flyktninger. Moldova har så langt tatt imot rundt 450.000 ukrainske flyktninger.
Moldova er det fattigste landet i Europa, men tar imot ukrainere med varme og omsorg. En fattig gammel moldovsk kvinne kom til markedet i grensebyen Otaci for å selge 30 egg. Da hun så ukrainske flyktninger, valgte hun å gi eggene til hjelpearbeiderne som tok dem imot. Dette illustrerer hvordan moldovere stiller opp med alt de har.
Libanesere, jordanere og tyrkere har også vaert solidariske overfor syriske flyktninger. På grunn av manglende fremtidsutsikter i nabolandene har over én million syrere reist videre til vesteuropeiske land. De har i stor grad vaert avhengige av menneskesmuglere.
Ukrainske flyktninger trenger derimot ikke engang visum hvis de for eksempel ønsker å komme seg videre fra det fattige Moldova til det rike Norge.
Tre relevante forhold. I denne kronikken tar jeg ikke opp spørsmålet om hvorvidt det bør åpnes for visumfri innreise til Europa.
Debatten om kontrollen av våre felles yttergrenser er kompleks. Migrasjonspresset fra andre verdensdeler til Europa er stort, migrantene er en blandet gruppe, og det er ulike humanitaere og sikkerhetsmessige hensyn som gjør seg gjeldende.
I denne kronikken fokuserer jeg heller på den norske solidariteten overfor henholdsvis syrere og ukrainere.
Da er følgende tre forhold spesielt relevante:
1) Antallet vi har tatt imot. 2) Rettighetene de har fått.
3) Måten de er blitt tatt imot på.
Syrere er en større gruppe. Vi har tatt imot flere syriske flyktninger enn ukrainske, selv om sistnevnte kommer fra våre naerområder. I 2015 besluttet norske myndigheter å hente 8000 syriske flyktninger på egen hånd fra naerområder. Det er flere enn de 5250 ukrainerne vi henter nå.
Det er høyst usikkert hvor mange ukrainere som vil komme til Norge på egen hånd i tillegg til de over 15.000 som allerede er her, og hvor mange av dem som kommer til å bli her permanent. Men pr. i dag er syrere også samlet sett en større gruppe.
I løpet av bare seks år er de blitt den største ikke-vestlige innvandrergruppen i Norge med 32.791 personer, ifølge SSB-tall fra 2021.
La oss nå se på rettigheter. Ukrainske flyktninger får midlertidig kollektiv beskyttelse. Meningen er at de skal reise hjem etter krigen. Det gir dem naturligvis begrensede rettigheter og muligheter i Norge.
Syrere fikk i realiteten permanent opphold. De fleste fikk flyktningstatus, som er den høyeste statusen man kan få når man søker om asyl. De slapp usikkerheten som midlertidig opphold gir.
La oss ikke sette sårbare grupper opp mot hverandre
Debattredaktør
Erik Tornes
Adresse: Aftenposten, Debatt, Boks 1178, 0107 Oslo
Debatt
E-post: debatt@aftenposten.no Hovedinnlegg: 3000 tegn inkl. mellomrom. Legg ved portrettfoto. Kortinnlegg: 400–1500 tegn.
De fleste er enige når helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) skriver i Aftenposten at Oslo trenger moderne sykehus med økt kapasitet for fremtiden. Men hun utelukker Ullevål sykehus, som har kapasitet og fleksibilitet.
Ullevål ble i 2019 ikke seriøst vurdert av Helse sørøst som en alternativ løsning, men «hastebelyst» ved et dagsseminar 1. april 2019. Der ble deler av Rikshospitalet vurdert flyttet til Ullevål. Resultatet ble manglende grunnlag for avgjørelser. Dette var ikke «omkamp», men «harelabb».
Kjerkol lover at i 2030 vil kapasiteten ved Oslo universitetssykehus (OUS)
«øke» til 2326 senger. Men helseministerens sengetall blir en klar reduksjon fra 2002, da OUS-sykehusene hadde 2829 senger.
Også i 2009 var det flere senger. Hvordan forklarer Kjerkol at en økende befolkning i fremtiden i realiteten har faerre sykehussenger enn for 20 år siden?
Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) skriver i Aftenposten 28. april at det norske helsevesenet ønsker å tilby norske pasienter nye og effektive legemidler raskt. Men det forutsetter også at «legemiddelindustrien tar ansvar og tilbyr fornuftige priser». Det er en påstand jeg er fullstendig enig i.
Nye terapier koster mye å utvikle. I flere
foreningen.
Samhandlingsreformen førte til at oppgaver og plikter ble flyttet fra avtaler til forskrift. Balansen mellom rettigheter og plikter ble endret. Plikten til legevakt er som eksempel forskriftsregulert, og mulighetene for å sette normale begrensninger for arbeidstiden er satt ut av spill.
Finansieringen har ikke tatt høyde for samhandlingsreformens endringer i oppgaver og ansvar. Partene forutså at det kunne vaere behov for å revurdere innretningen på finansieringen. Staten avviste likevel dette. Samhandlingsreformen ble innført selv om man underveis i prosessen erkjente at det var behov for betydelig flere leger i primaerhelsetjenesten.
Finansieringen har ikke tatt hensyn til at fastlegene hovedsakelig er naeringsdrivende og ikke ansatte. Naeringsdrivende leger har ikke de samme sosiale rettigheter, kostnadsfri spesialisering og lignende, som ansatte. Når staten overser dette som forhandlingsmotpart, er resultatet underregulering av økonomi, manglende mulighet til å sørge for det økonomiske sikkerhetsnettet nye leger etterspør, og begrensede muligheter til å utvikle tjenestetilbudet.
Tiltak og ressurser må på bordet. Dagens situasjon er preget av at legene og kommunene er overlatt til seg selv. Målet i 2001 var en nasjonal fastlegeordning, mens vi nå er på vei mot 356 ulike ordninger. Stikk i strid med intensjonen.
I dag må alle nye fastleger sørge for å avtale egne betingelser for økonomi og legevakt fordi det sentrale rammeverket svikter. Årsaken er manglende vilje til å satse på et robust sentralt avtalesamarbeid og en finansiering på ordningens premisser.
Fordelene med å satse på det siste ville vaere åpenbare: De sentrale partene kunne tatt ansvar for et rammeverk sterkt nok til at lokale og kostbare tilpasninger i de fleste tilfeller ville vaert unødvendige. Slik fungerte fastlegeordningen i flere år og var derfor lenge en suksess med lave kostnader for samfunnet.
Støre-regjeringen gikk til valg på å redde fastlegeordningen. Skal regjeringen lykkes, må tiltak og ressurser på bordet snarest. Og retningen som settes for arbeidet, må sikre tillit og åpenhet mellom de sentrale partene – staten, KS og Legeforeningen. Kun da kan vi igjen sørge for en nasjonal fastlegeordning, med et solid og oversiktlig rammeverk, som rekrutterer og gir lave samfunnskostnader.
Send inn ditt innlegg til sid@aftenposten.no
Legg ved fullt navn, fødselsdato, adresse og telefonnummer.
Alle får svar innen tre dager.
Si ;D-ansvarlig: Amalie Lereng
Følg oss på Instagram: Aftenposten_sid