Vår digitale bestemor

Moren min er 85 år og har minst like mange apper på telefonen. Hun liker å følge med i tiden.

Hjemme har hun en robot som går over gulvene. Minst én gang i uken legger hun ut en filmsnutt på Facebook. Det er en merkelig film som viser litt av henne og mye av innsiden av hånden til venninnen. De snakker om «noko som blinka inni der». En periode var mor helt rå på å svare i familiechatten med en artig GIF av ett eller annet som var helt OMG! Uten at hun skjønte det selv.

Da vi var innom henne sist, var det dukket opp et problem. Hun skulle bare slå av lyden på telefonen, men endte med å skru av hele sulamitten. Nå spurte telefonen om SIM-koden. Den hadde hun glemt. Etter tre forsøk krevde telefonen PUK-koden. Vi googlet, spurte barnebarna og til slutt ringte vi kundesenteret. Et godt gammeldags menneske av kjøtt og blod guidet henne lett til en ny kode.

Da dette var fikset, var hun klar for den rituelle gjennomgangen av sitt digitale liv. Først: Skryte av appen som viser hvor i huset robotstøvsugeren har gjort rent. Deretter vipse oss for det vi handlet for henne.

«Hva gjorde vi før Vipps?» sier hun, før stemmen endrer karakter. Da er hun over på det som ikke fungerer. De siste ukene har det vaert Aftenposten-abonnementet som har irritert henne mest. Mor får beskjed om at hun ikke er abonnent. Men det er hun. Det har hun gitt tydelig beskjed om til kundesenteret, mange ganger. Likevel får hun en kald digital skulder hver gang hun skal lese avisen.

«Og hvorfor i huleste», spør mamma, «har jeg 968 ubesvarte mailer på Ipaden?» Hun skyver nettbrettet over til barnebarnet. Det er invitasjoner til sminkekurs, eiendomsutviklingskurs, vinkurs og salsakurs. Det mail-varsles for hvert eneste bilde og oppdatering som deles av noen hun følger på Instagram, Facebook og Twitter. Det er reklame, spam, nyhetsbrev og gode deals fra kjøpesentre og merkevarer i inn- og utland. 968 mailer slettes, varsler skrus av, nyhetsbrev avsluttes. En nyrenset Ipad sendes i retur til bestemor i enden av bordet.

«Nei, pokker, nå har det skjedd igjen!» sier hun. «Det er noe gaerent med denne Ipaden. Nå har den snudd seg!» sier hun og rister nettbrettet mellom hendene som en tamburin.

«Nei da, bestemor», sier barnebarnet, som sveiper, tøtsjer og på et blunk er skjermen snudd tilbake.

Vi spiser kroneis og drikker kaffe og alt dette har skjedd før. Alt er sagt før. Hva snakket vi om før bestemor fikk en digital hverdag? Før gressklipperen «Lille Willie» kjørte seg fast. Før DAB-radioen hektet seg opp. Før smarttelefonen koblet ut og nettbrettet snudde seg. Før TV-en fikk tusen kanaler. Jeg kjenner uroen komme krypende, for jeg er som henne. Jeg vil ikke vaere en sinke, jeg vil henge med, også om tretti år.

Faktum er at den nye bilen min vet mer om meg enn jeg vet om den. Jeg har akkurat skjønt hvordan jeg åpner hanskerommet.

Hun skulle bare slå av lyden på telefonen, men endte med å skru av hele sulamitten.