Russiske soldater skjøt Viktor og kona. Etterpå ga de dem smertestillende.
De jobber døgnet rundt for å evakuere sivile fra slagmarkene. Nå frykter lokale myndigheter at tiden renner ut.
Mens Viktor Zadkos kone blødde ut i armene hans, kom de russiske soldatene som nettopp hadde skutt ekteparet gående bort til dem.
– Hvordan føles det å ha skutt sivile? spurte en av soldatene kameraten sin.
Han svarte ikke. Det var 27. mars og de russiske soldatene hadde allerede okkupert landsbyen Novoselivka i Øst-Ukraina i flere uker. Da de så Zadko og kona hans gå i hagen, trodde soldatene de var ute for å røpe posisjonene deres til det ukrainske militaeret.
De skjøt 53 år gamle Zadko i ryggen.
Kulen gikk rett gjennom, traff ingen viktige organer. Hans 36 år gamle kone var ikke like heldig. Kulen satt fast inne i magen. Da soldatene ga henne smertestillende, hadde ikke Viktor tid til å tenke over hvor absurd det var at mennene som skjøt dem, nå forsøkte å bistå dem.
Kona trengte hjelp. Fort. Soldatene kjørte dem til feltsykehuset de hadde satt opp i landsbyen.
– Vi kan ikke hjelpe dere, lød beskjeden fra legene der. Soldatene kjørte dem videre til et annet sykehus. Men tiden var i ferd med å renne ut.
– Vi holder på å miste henne, sa en av soldatene.
Flykter fra russisk styre. Landsbyen Novoselivka ligger 250 kilometer øst for Zaporizjzja. Over 250.000 ukrainere har flyktet til storbyen siden invasjonen startet.
De faerreste blir vaerende. De reiser vestover, til tryggere deler av landet. Men først må de innom Episenter i utkanten av storbyen. Kjøpesenterets parkeringsplass er gjort om til en flyktningleir. Senterets frivillige jobber 24 timers skift for å ønske dem velkommen, registrere dem, mate dem, tilby psykologisk hjelp, medisinsk hjelp. 28 år gamle Maksym Vainer har vaert der siden dag én.
– I begynnelsen var det mye let
Russland har tapt. Men vi har ikke vunnet.
Oleksandr Staruk, guvernør i Zaporizjzjas
for dem å komme hit, forteller han om de sivile som flykter hit nå.
I starten av krigen var det risikabelt for sivile å kjøre ut av landsbyene helt i øst. Men å gjøre det nå, er naermest en dødsdom. Etter at russiske soldater ble trukket ut fra Kyiv, har de styrket angrepene mot Ukrainas østlige landsbyer.
Sivile som ønsker å flykte, trenger humanitaere korridorer for å komme seg ut.
Men:
– De er ikke pålitelige i det hele tatt, fortsetter Vainer.
De siste to månedene har han stått mang en kveld og ventet på sivile fra varslede humanitaere korridorer. Mang en gang har de som har kommet, fortalt om russiske soldater som har skutt mot bilene deres.
Mang en gang har senterets frivillige sivile ventet på flyktninger som aldri kom seg ut.
Onsdag kveld ble derfor en gledens kveld. Da kom 334 ukrainere kjørende til parkeringsplassen i utkanten av Zaporizjzja. Der ble de ønsket velkommen av ulende luftalarmer og lyden av eksplosjoner i det fjerne. Det brydde de seg ikke om. Bomber og granater er de blitt så vant med at de knapt ser seg rundt når det smeller.
Og etter alt de har levd gjennom de siste ukene, er sirener som varsler mulige angrep en sjelden luksus.
Minela lekeplassen. – Vi kunne ikke gå ut. Vi var for redde, forteller Valentina.
Hun har nettopp kjørt inn på parkeringsplassen i Zaporizjzja. De siste 10 timene av reisen måtte de vente ved den siste kontrollposten ut av de russisk-okkuperte områdene. De ventet på tillatelse fra de russiske soldatene til å kjøre ut. Rundt dem raste kampene på slagmarken.
– De skjøt hele tiden. Vi hørte fly. Det var veldig naerme, forteller hun.
Med i bilen var hennes fem år gamle barnebarn, Arina. De siste månedene har ikke Valentina latt henne gå ut av huset deres i Tokhmat.
– Vi var for redde. Vi kunne ikke gå til lekeplassen på grunn av faren for miner. Det er farlig.
Hun forteller at de russiske soldatene selv fortalte at de hadde minelagt barnehagen. Men de var ikke voldelige mot de sivile innbyggerne i Tokhmat. Likevel gjorde familien alt de kunne for å unngå de vaepnede russiske soldatene som gikk rundt i landsbyen.
– En person med våpen ... hva godt kan du forvente fra dem, spør Valentina.
– De har ingen lov. De bare kom med ondskap.
Da Valentina kjørte ut av de russisk-okkuperte områdene og så de første ukrainske soldatene, gråt hun av lettelse. Endelig er hun på ukrainsk-kontrollert jord. På parkeringsplassen i Zaporizjzja venter moren til Arina. 5åringen løper idet hun får øye på moren. Kaster armene rundt halsen hennes. Nå skal familien bli Spørsmålstegnet 9. mai. 9. mai er det duket for den tradisjonelle frigjøringsdagen. Det markerer seiersdagen etter andre verdenskrig.
I Russland feires dagen årlig med storslåtte militaerparader. I år spekuleres det på om landets president Vladimir Putin vil bruke anledning til å eskalere krigen i Ukraina. Myndighetene i ukrainske storbyer ber sivile holde seg inne da. Flere frykter at Russland vil sende flere missiler mot Ukraina for å markere dagen.
I de okkuperte landsbyene tror ukrainske myndigheter at Putin vil erklaere seier. Innføre et offisitere
elt russisk styre. Om det faktisk vil skje, er uklart.
Men en ting er sikkert. Kampene i øst blir stadig verre. Og arbeidet for å få de sivile ut, blir vanskeligere, ifølge Zaporizjzjas guvernør Oleksandr Starukh.
– Russland har tapt, sier han til Aftenposten. Putins invasjon har tatt lengre tid enn planlagt. Likevel påpeker Starukh:
– Men vi har ikke vunnet. Flyktningene som kom til Zaporizjzja onsdag kveld, har sett det med egne øyne.
Innfører egen valuta. 25. februar, på dag to av invasjonen, kom de russiske soldatene til Melitopol. 1. mars var byen under deres styre.
Daniel er lege og ble i landsbyen gjennom hele okkupasjonen. Til slutt fikk han nok. Onsdag kveld kjørte han til Zaporizjzja fra Melitopol. Vanligvis tar turen to timer. Med de russiske soldatenes grenseposter, tok det 24 timer.
Han trekker pusten dypt idet han kommer ut av bilen.
– Jeg føler meg fri her, forteller han.
I Melitopol har Russland innført sin egen administrasjon.
– De kontrollere tøft. De har egne regler. De tvinger oss til å følge dem. Hvis du gjør som de vil, er det ikke noe problem. Hvis du ikke gjør det, sier han og stopper. Han vil ikke fortelle hva som skjer hvis noen gjør motstand.
Russerne forsøkte å innføre egen valuta ved å betale de lokale i rubler.
– Ingen godtok pengene. Regjeringen vår betaler oss fremdeles på kredittkort, forteller han.
Med fungerende minibanker var det lettere å sette foten ned mot de russiske okkupantene. I byene hvor elektrisiteten forsvant, kom motstand med offer.
Måtte søke om mat. Da Volodymyr spurte de russiske soldatene hvordan de skulle skaffe mat til familien i den nyokkuperte landsbyen Vasylivka, lød svaret:
Søk fra administrasjonen. Vent. Så får vi se om vi bestemmer oss for å gi det til dere eller ikke.
– Jeg avviste reglene deres. De kom for å frigjøre meg, men fra hva? Jeg mistet en godt betalt jobb på grunn av dem. Jeg var i ferd med å leve et bedre liv, det frigjorde russerne meg fra, forteller Volodymyr.
Han endte med ikke å søke om bistanden. Maten som ble delt ut, var uansett bistand sendt fra ukrainske myndigheter, hevder han.
Å ikke ta imot bistand, gjorde det vanskeligere å få tak i mat. Etter to måneder med venting på en humanitaer korridor, fikk Volodymyr og familien endelig muligheten til å komme seg ut på onsdag. På veien ut ble de ransaket. Idet bussen de evakuerte med kom kjørende til Zaporizjzja onsdag kveld, holdt hans 7 år gamle datter rundt bamsen sin. En av få eiendeler familien fikk med seg. Likevel er det mye sammenlignet med de som kommer kjørende i ambulanser.
«Løp mens de fremdeles kan».
Etter at de russiske soldatene skjøt Viktor Zadkov og kona 27. mars, nådde de til slutt frem til et sykehus.
Såret til kona ble lappet sammen, men hun trengte operasjon på et bedre sykehus. Ekteparet visste at de kunne få plass på en ambulanse ut av byen dagen etter. Zadkov bestemte seg for å gå tilbake til huset deres for å hente nødvendige dokumenter.
Da han kom dit, var russiske soldater inne i huset. Zadko banket forsiktig på døren.
– Kan jeg komme inn og hente noe, spurte han.
Spørsmålet ignorerte de. I stedet løftet de frem den amerikanske jaktriflen hans.
– Er denne din, spurte de. Zadko svarte ja, men han brukte den bare til å jakte. Han var ingen soldat. Også det ignorerte soldatene. De tok ham ut i hagen. Ba ham gå ned på kne. Så pekte de en rifle mot hodet hans.
Vi kunne ikke gå ut. Vi var for redde.
Valentina, ukrainsk flyktning
Mistet alt. Med våpenet rettet mot hodet hans, begynte soldatene å diskutere seg imellom. Trodde de på det Zadkov fortalte dem? Til slutt sa en av dem:
– Kom deg vekk mens du fremdeles kan.
Zadko hadde ingen tid å miste. Han hastet av gårde, så fort det gikk med skuddsåret i ryggen. Dagen etter ble han og kona hentet av en ambulanse og fraktet til et sykehus i Zaporizjzja.
Her har ekteparet fått behandling for skadene i flere uker. Zadko blir trolig skrevet ut av sykehuset på fredag.
Etter det vil han bli vaerende for å ta vare på kona. Organene hennes er fremdeles skadet etter at de russiske soldatene skjøt henne. Nå har ekteparet bare hverandre. Alt de eide igjen i den okkuperte hjembyen deres, forteller Zadko:
– Vi har mistet alt.