Litteraert barselopprør
Olga Ravns nådeløse bok er en herlig leseopplevelse.
Denne boken burde ikke funke. «Arbeidet mitt» er en roman om fødsel og barsel med 13 begynnelser, 28 fortsettelser og 9 avslutninger.
Historien glir frem og tilbake i tid. Den veksler blant annet mellom dikt, epikriser, dagboknotater og scener fra et gruppeterapirom. Alt spredt ut over 420 sider tykt papir.
Det er ikke engang forfatterens egen historie, men noen papirer forfatteren har fått av en som heter ... Anna. Kremt.
Jeg kan godt se for meg at markedsansvarlig i Olga Ravns danske forlag Gyldendal svettet da hen hørte om dette prosjektet.
En fødekanal iblant oss. Alle, inkludert denne anmelderen, kan puste lettet ut. For dette er en pingvin som flyr, for å si det mildt. Den tilsynelatende surrete formen på bokaen blir en speiling av barselkvinnen selv. Det er som om boken plukker seg selv opp, slik forfatteren selv «står opp fra fødselen» mens vi leser.
Prosjektet er så overraskende vellykket at det er nesten så man faller i tanker om at bleiebøtten og de små lilla posene hørte til en utrolig lykkelig tid i livet.
Så langt er det ingen grunn til å gå. Det er en naiv og feilaktig tanke som også bryter helt med Ravns prosjekt. Boken handler om forfatteren «Anna» som mister sin plass i verden, så snart barnet forlater hennes gravide kropp.
«Ingen har, trass i at det no har gått fleire år, oppdaga at eg den kvelden då dei tok barnet opp, døydde, og det som no går rundt mellom dei, er ikkje eit menneske, men den avlagde fødekanalen til eit barn.»
Skjønt forlater. Mohaha. Barnet er like utenfor døren og roper etter mor når hun har sine to timers skrivetid på hjemmekontoret i boken. Lykke til.
Når far vil vaere mor. I teksten kjemper moren/forfatteren «Anna» med seg selv og egne forventninger om hva en mor bør vaere. Hun må kvitte seg med skamfølelsen over å i det hele tatt skrive om morsrollen.
Hun kjemper også en kamp mot arbeidsgiveren (som setter henne ned i lønn, siden hun må hente tidlig i barnehagen) og ikke minst mot den svenske kjaeresten, som vil vaere lik henne. Som tror han også kan vaere mor. Her løst poetisk av Ravn:
« ... når du bøyer deg over barnet / ber du ikkje denne historia / kvinnene sitt lønlause arbeid / fødselen graviditeten / du seier / du vil vera likestilt med meg / men me er ikkje like / denne søte leiken du leikar / at me er eins ...»
Tro ikke at dette er en sutrende tekst av den grunn. Politisk, ja, og personlig, men ført i et glitrende, bilderikt språk, som også er vittig og frekt. Som i en scene fra et fødselsforberedende kurs, der jordmoren oppfordrer parene til å «banke på andre dører», når kvinnen ikke kan ha sex etter fødsel. En spør nervøst om hun mener analsex:
«Oftast er endetarmen like så medteken som framme», svara jordmora. «Det eg snakkar om, er at det jo også er mange andre måtar ein kan vera saman på.» Det var stille medan den kollektive tanken blowjob gjekk som ein engel gjennom rommet.
Forfatter Ravn ut av asken. At Olga Ravn har slitt med fødselsdepresjonen, har forfatteren fortalt om i flere intervjuer. Her løfter hun temaet med sin «Anna».
Resultatet av utforskningen er så vellykket, interessant og lekent at det føles som et mirakel. Boken oppleves som viktig, aerlig og nådeløs. Oversettelsen til nynorsk av Inger Bråtveit er god. Den beholder friskheten og snerten i språket.
For snart fire år siden ble det snakket om en såkalt