Pløyer dypt i kjønn og teknologi
Øyeåpnende om hvordan kvinners svakere muskler og manglende krigslyst styrer teknologisk utvikling på skjulte måter.
Et eller annet sted i «Min kamp» står Karl Ove Knausgård i en handlekø. Som alltid baerer han dagligvarene sine i en handlekurv. De andre i køen har lagt varene i vogner. For dette ser Karl Ove på dem utelukkende med forakt og raseri. Hvorfor kan de ikke bare baere varene sine rundt, de også?
Jeg har aldri klart å forestille meg hvor dette raseriet kunne komme fra. Først etter å ha lest svenske Katrine Marçals «Oppfinnelsens mor», innser jeg hva årsaken må ha vaert.
Trillekoffertens historie.
Marçals forrige bok satte et kjønnsperspektiv på samfunnsøkonomien. For For «Hvem laget middagen til Adam Smith?» fikk hun den høythengende Augustprisen og oversettelse til 20 språk. I årets bok bruker hun samme linse på teknologiens utvikling.
Sånt kunne fort blitt en forutsigbar gjennomgang av underkjente kvinnelige oppfinnere og bidragsytere. Den fellen er Marçal heldigvis for dreven til å gå i. I stedet viser hun hvordan systematisk nedvurdering av kvinner har styrt teknologiutviklingen på uventede og uønskede måter.
Blant de mest slående eksemplene er historien om hvordan det tok 5000 år fra hjulet ble oppfunnet til vi fikk trillehjul på kofferten. Langt ut på 70-tallet nektet innkjøpere i mektige amerikanske handlekjeder å tro at noe så tåpelig som en koffert med hjul kunne selge. Marçal viser hvordan de implisitt antok at kvinner hadde en mann til å baere kofferten. På egen hånd hadde de jo ikke noe på reise å gjøre?
Sporer av.
De første hundre sidene engasjerer. Dessverre faller temperaturen når hun skal analysere teknologiutviklingen generelt.
For eksempel avfeier hun selvkjørende biler som latterlige. Hun later til å vaere uvitende om at hvem som helst allerede i dag kan hoppe inn i en ekte robotaxi hos Waymo i Phoenix, Arizona.
Marçal burde også påpekt at påfallende mange av vår tids skarpeste teknologikritikere er kvinner. Tunge navn som Sherry Turkle, Shoshana Zuboff, Timnit Gebru og Zeynep Tufecki er forbigått i kildelisten. I stedet får leseren inntrykk av at Marçal er først med å påpeke hvordan maskulin teknologi har fått skakkjøre samfunnet vårt.
Likevel sitter jeg igjen med et positivt hovedinntrykk. Noen synes kanskje det blir søkt når hun trekker paralleller til de irrasjonelle hekseprosessene for å forklare samtidens behandling av kvinner. Men det intense, fornuftsstridige hatet som fremstående kvinner fortsatt blir utsatt for på nett, viser at sammenligningen er gyldig.
«Damebilen».
Blant bokens beste er den glemte historien om hvordan elbilen var svaert populaer allerede for over 100 år siden. Disse «damebilene» tapte blant annet fordi de var lettere å få i gang. En mann var helt uunnvaerlig når man skulle sveive i gang en fossilbil.
Forklaringen er neppe eneste årsak til at elbilen kollapset. Men den vekker en tanke hos meg. Er det her vi finner årsaken til Knausgårds raseri i handlekøen? Kan hans sinne illustrere at vi menn fort blir nedlatende overfor den som er svakere - uten nødvendigvis å vaere klar over det?
Eller kanskje er det en maskulin frykt Karl Ove opplever der i butikken. For hver gang teknologien gjør livet litt lettere, som med handlevognen, trillekofferten og elbilen, blir det litt mindre behov for muskelstyrken vår. Én ting er sikkert: Ingen liker å bli overflødig. Aller minst menn.
To streker finnes ikke under svarene på disse spørsmålene. Men mine assosiasjoner viser hvordan Marçal avdekker mekanismer som altfor mange av oss overser til daglig. Akkurat slik skal tankevekkende litteratur virke.