MDG har ikke gitt opp distriktene

Miljøpartiet De Grønne skal fenge velgere over hele landet. Det spørs om kjernekraft og EU er riktig medisin.

For ensporede. For krasse. For radikale.

Det var en tabbe å stille ultimatum om stans i oljeleting. I det hele tatt snakket partiet for mye om olje og for lite om alt annet.

Slik lød evalueringen av Miljøpartiet De Grønnes valgkamp i fjor. Det gikk jo ikke helt som det skulle. Bare 1700 bitre stemmer unna sperregrensen. Men likevel langt unna målet på syv prosents oppslutning.

Nå svømmer partiet i et slags politisk ingenmannsland, trygt plassert på 3-tallet på meningsmålingene. Momentumet fra valgkampen er borte. Klima er ikke lenger øverst på den politiske dagsordenen.

MDG er et litt irrelevant støttehjul for Støre-regjeringen, som hverken trenger eller vil samarbeide med dem. Det er ikke sikkert forholdene vil ligge like godt til rette for partiet om fire år heller.

Bredde ut partiet, men hvor? Men man

må jo forsøke.

Løsningen ligger i å «bredde ut partiet», ifølge partiets egenmelding. MDG skal vaere et grønt folkeparti i 2030, heter det i langtidsstrategien. Den skal vedtas på helgens landsmøte på Fornebu.

Diagnosen er at partiet har sterkt sakseierskap på klima, men svakt på det meste annet. Det stemmer godt med målingene som gjøres om slikt.

Nå er det lettere sagt enn gjort å vise mer av bredden i politikken. Ett problem er at ikke all politikken til partiet er like attraktiv.

De to største stridstemaene på landsmøtet blir om partiet skal løfte debatten om norsk EU-medlemskap. Og om partiet nå skal si ja til kjernekraft i Norge.

EU-debatten fredag ettermiddag synliggjorde at det fortsatt er stort spenn i partiet. (Og at landsmøtedelegater elsker å diskutere prosess, for øvrig).

Men noe av det mest interessante var hvor mange som erkjente at de hadde tvilt seg frem til et ja-standpunkt. Det er betegnende for hvordan den tradisjonelt så EUskeptiske miljøbevegelsen gradvis har skiftet syn.

Eventuelle ja til både kjernekraft og EU legger ikke akkurat til rette for noen populistisk parademarsj. Det er standpunkter som nok kan begeistre en del kjernevelgere. De som bor bilfritt i indre Oslo by, kjører ungene rundt på lastesykkel og bytter surdeigsstartere med hverandre.

Og partiet setter pris på dem, for all del. Men er det én ting de er ganske enige om her på Fornebu, er det at MDG ikke må bli et rent, urbant parti.

Landbrukspartiet. Fremtidens grønne folkeparti skal ha «innflytelse over hele landet», som det står i strategien.

Flere i MDG snakker om mat- og landbrukspolitikk som et område de må markere seg på.

Det illustrerer godt partiets kommunikasjonsproblem. I fjor ble det voldsomt rabalder rundt partiets mål om reduksjon i kjøttforbruket.

Det skygget for en ellers sjenerøs og ambisiøs landbrukspolitikk.

I det pågående jordbruksoppgjøret har MDG sågar overbydd Senterpartiets tilbud til bøndene.

Problemet er bare at også SV og Rødt har gjort det samme. Og slik er det på mange politikkområder.

Ruspolitikken er viktig for MDG. Men der konkurrerer de med Venstre, som satte rusreformen på agendaen.

Kampen for bedre barselomsorg eller mindre stoppeklokke i eldreomsorgen er de heller ikke alene om å kjempe.

Kan utvanne seg selv. Det ligger en fare for at MDG utvanner seg selv med å skulle bredde seg ut og vinne distriktene.

Når man i tillegg skal vaere mindre kompromissløse, kan partiets synlighet og evne til å sette dagsorden forsvinne.

Dessuten spriker meningene om hvilke andre politikkområder partiet skal profilere seg på.

En av nestlederkandidatene på landsmøtet trekker frem vekstkritikk og motstand mot arbeidslinjen som noe MDG bør gjenreise. Da henvender man seg til en annen velgergruppe enn dem som brenner for norsk EU-medlemskap.

Man kan også lure på om det er så viktig med «innflytelse over hele landet». Tross alt må man innrømme Venstre en viss suksess med å konsentrere seg om de urbane velgerne. MDG hadde seilt langt over sperregrensen i fjor om partiet hadde fått samme oppslutning i Oslo som Venstre.

Man skal nok ikke bli altfor ensporet. Men fordelen er at man i hvert fall vet hvor man er på vei.

Det ligger en fare for at MDG utvanner seg selv med å skulle bredde seg ut og vinne distriktene