Folk ristet på hodet over det finnene holdt på med. Nå er tonen en annen.
Finland var annerledeslandet. Soldatene i den karelske brigaden er en av forklaringene.
Sersjant Tian Pelto nøler ikke når han får spørsmål om hvor lenge han har vaert her. 303 dager. Om en måned er førstegangstjenesten over.
Øvelser i regnvaer. Vakthold i minus 20 grader. Kryping i gjørma. To, tre dager uten søvn.
Men det verste har egentlig vaert det beste, synes medsoldat Santeri Heikkinen.
Det har skapt fellesskap. Slitet de har vaert gjennom sammen, som de kan snakke om etterpå. I likhet med de aller fleste gutter og menn de kjenner.
Soldatene vi møter dypt inne i de finske skogene, har vaert en viktig del av den nasjonale selvtilliten. Men nå har noe endret seg.
Mistet store landområder.
Kalenderen tilsier vår. Men på skytebanen blåser det iskaldt. Her, rundt to timers kjøretur fra grensen til Russland, trener Den karelske brigaden. Spydspissen i det finske forsvaret.
Brigaden med rundt 3500 soldater er kalt opp etter området som strekker seg fra Øst-Finland og over grensen til Russland. Etter vinterkrigen i 1939–1940 mistet Finland store deler av Karelen, blant annet den største byen Vyborg.
Laerdommen fra krigene mot russerne er ikke glemt. Den ligger til grunn for mye av filosofien til det finske forsvaret i dag.
Men mange finner vil ikke stå alene lenger. Et stort flertall vil inn i Nato. Neste uke vil Finlands president si hva han mener.
Et Nato-medlemskap vil vaere en dramatisk endring for et land som hittil har stolt på seg selv.
De tar i så fall med seg et forsvar som er mange ganger større enn det norske og svenske, hvis man teller hoder.
Det er flere grunner til at Finland ble annerledeslandet.
→ Da andre land kuttet forsvaret til benet etter den kalde krigen, grep finnene muligheten og kjøpte forsvarsutstyr på billigsalg.
→ Da Sverige fjernet verneplikten og Norge skar ned på antallet soldater, fortsatte finnene å kalle inn store deler av sine ungdomskull.
→ Mens andre land prioriterte utenlandsoperasjoner, holdt finnene blikket på landskapet de kjenner best.
Holdt seg hjemme.
Hylsene spretter ut flere meter. 30 unge menn og et par kvinner står og ligger på rad mens offiseren roper ut ordrer. Rundt skytebanen høres skuddsalvene fra tropper som trener.
– Vår hovedoppgave har hele tiden vaert å forsvare fedrelandet. Vi har også vaert med i fredsskapende operasjoner og krisehåndtering i utlandet. Men det har aldri vaert hovedoppgaven, sier oberstløytnant Riku Mikkonen, stabssjef i Karelska brigaden.
Han svarer kontant ja på spørsmål om landet kan forsvare seg om det skulle bli angrepet.
Ristet på hodet over finnene.
Krigen i Ukraina har gjort at flere blar opp milliarder til forsvar. Også den finske regjeringen vil styrke forsvaret. Men Finland starter på et annet sted.
– Da jeg reiste rundt i Norden i 2008 og 2009, sa folk at finnene ikke har skjønt noen ting: De beholdt sitt digre forsvar som ble sett på som gammeldags, ikke økonomisk baerekraftig og ikke sikkerhetspolitisk relevant lenger.
Det sier Håkon Lunde Saxi, forsker ved Forsvarets høgskole og ekspert på nordisk forsvarspolitikk.
– Nå har pipa fått en annen lyd. Kanskje sier man heller: Vi gikk kanskje litt langt etter den kalde krigen og hev babyen ut med badevannet, sier Saxi.
Da Berlinmuren falt i 1989 og Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, så knapt noen for seg at det kunne bli invasjonskrig i Europa igjen.
Nato lurte på hva organisasjonen skulle drive med.
Også finnene kuttet i sitt forsvar. Men de skar ikke ned like mye som naboene og ikke på samme måte.
I stedet utnyttet de at alle andre ville ha en ny type forsvar, et høyteknologisk forsvar med nytt utstyr og faerre fotsoldater.
Derfor fikk Finland kjøpt forsvarsutstyr på billigsalg, blant annet fra Norge. Etter Tysklands gjenforening i 1990, kjøpte de også mye av utstyret til det gamle østtyske forsvaret.
Slik fikk de et billigere forsvar enn for eksempel Norge.
Vil ikke stå alene lenger.
Snøen ligger fortsatt i klatter i skogen. En sambandstropp trener på å sette opp en kommandopost inne mellom traerne, mellom tuer med lyng og små vann. Dette er landskapet finnene mener de selv er best til å forsvare.
Krigen i Ukraina påvirker ikke treningen, sier kadett Juuso Pekkarinen (19) og sambandssoldat Eetu Tiusanen (20). Men det ligger i bakhodet.
– Det får deg til å tenke på at du ikke kan ta selvstendigheten for gitt, sier Pekkarinen.
Finnene forlot aldri ideen om et totalforsvar. De vet hvor naermeste bomberom er. De har beredskapslagre fulle av korn og drivstoff. De vet at de må vaere klare om det skulle skje noe.
Eetu og Juuso mener begge at det finske forsvaret er sterkt. De tror faren for å bli involvert i en krig er minimal. Men man vet aldri.
– Det er på tide å bli medlem av Nato. Vi er ikke redde, men vi er forberedt. Men det ville vaere bedre om vi ikke var alene, sier Pekkarinen.
Oppsiktsvekkende likhet.
Det er viktig for den finske identiteten at størstedelen av den mannlige befolkningen, fra vaktmesteren til presidenten, har avtjent verneplikt. Det mener Janne
oberstløytnant og professor i krigsvitenskap ved Forsvarshøgskolen i Helsingfors.
I Finland er verneplikten kun for menn. De få kvinnene vi treffer i garnisonen, har meldt seg frivillig. Men antallet øker.
Da den kalde krigen var slutt, utviklet den finske forsvaret en ny trusselmodell, selv om de ikke trodde at Russland utgjorde noen militaer fare, sier Mäkitalo. Det kan forklare hvorfor de aldri startet samme omstilling av forsvaret som nabolandene.
– Vi har et langt historisk minne. Og vi har lang grense mot Russland. Vi har et ordtak fra Sovjettiden: Russland er aldri så sterkt som det ser ut som, og heller aldri så svakt som det ser ut som.
Konklusjonen var at den mest sannsynlige trusselen om det skulle skje noe, var et såkalt strategisk overfall, sier professoren.
– Den første delen av Russlands angrep på Ukraina var akkurat slik trusselmodellen vår fra slutten av 1990-tallet så for seg. Det er ganske oppsiktsvekkende.
Denne tankegangen gjorde at de etablerte brigader med høy beredskap, som den karelske brigaden. De ble utstyrt med mye luftvern, stor ildkraft og gode kjøretøy. I tillegg ble luftforsvaret modernisert og luftvernet styrket, forklarer Mäkitalo.
Finnene har stått utenfor Nato for ikke å terge sin store nabo i øst. Ukraina-krigen har endret på det synet.
Betyr det at de ikke lenger tror eget forsvar er godt nok? Regjeringens ferske analyse konkluderer ikke, men sier at bare Natomedlemskap gir dem garanti om hjelp om noe skulle skje.
Mäkitali jobber i forsvaret og sier at han ikke kan uttale seg om Nato-medlemskap.
– Men trusselsituasjonen i Europa har forandret seg veldig. Derfor må vi spørre oss: Har vi snudd alle steiner? Er vårt nasjonale forsvar godt nok? Det er spørsmålene som politikerne snakker om nå, sier Mäkitalo.
– Ikke riktig for Norge.
Finnene samarbeider allerede tett med Nato og med nabolandene. Denne uken var viseadmiral Elisabeth Natvig, leder for den norske forsvarsstaben, i et møte med sine nordiske kolleger i HelMäkitalo, singfors. Hun er ikke i tvil om at et finsk Nato-medlemskap er en fordel for Nato og Norge.
Burde Norge gjort som Finland og beholdt et terroritorialforsvar? Natvig svarer at Forsvaret må gjøre prioriteringer i lys av både den sikkerhetspolitiske situasjonen og økonomien.
– Det å beholde et stort territorialforsvar på bekostning av utvikling i det maritime domenet ville vaert feil, gitt den geografiske og strategiske posisjonen Norge hadde og har.
Hun peker også på at forsvaret i Norge og Finland har litt ulik innretning.
– Finland har en lang grense mot Russland og har naturlig fokusert på landstyrker, mens vi har et vestlig og maritimt fokus og har først og fremst prioritert forsterkning av det maritime domenet og luftstyrker, sier Natvig.
Det er på tide å bli medlem av Nato. Vi er ikke redde, men vi er forberedt.
Juuso Pekkarinen (19), finsk kadett