Statens lånekasse for klassereiser

Lånekassen er en maskin for sosial mobilitet som har formet mye av det moderne Norge.

Forleden dag var jeg på en staselig tilstelning. En tidligere kollega ble utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden, den største heder du kan få etter et langt arbeidsliv. Han er en god taler og gjorde forsamlingen nysgjerrig da han begynte å snakke – om en dato.

En dag i norgeshistorien, endatil før han ble født, som kom til å prege hans liv og alle de muligheter han hadde fått og alt han hadde greid og nå ble hedret så ettertrykkelig for.

Datoen er 6. juni 1947.

En spesiell type bank. Hva i all verden skjedde den dagen for snart 75 år siden? Hovedoppslaget i Aftenposten samme morgen var «Amerika vil gjenreise Europa. Marshall tilbyr et fredens låne- og leieprogram».

Det var et helt annet låneprogram den nyslåtte ridderen takket for å ha preget hans liv. Den 6. juni 1947 vedtok Stortinget nemlig «Lov om Statens lånekasse for studerende ungdom» – en helt spesiell bank. Andre verdenskrig hadde skapt et kompetanse-etterslep, utdanningene haltet i okkupasjonsårene og landet skulle gjenoppbygges og videreutvikles.

Det var behov for veldig mange flere med høyere utdanning så raskt som mulig. Samtidig så politikerne at svaert mange ikke var i stand til å finansiere den selv. Statens lånekasse ble verktøyet for å gi flere sjansen, uavhengig av bosted, familieøkonomi og kjønn.

1 av 5 nordmenn er låntagere. Resten er norsk samtidshistorie. 75-årsjubileet blir markert av Lånekassen i hele år, saerlig rundt 6. juni.

I fjor fikk 427 000 elever, studenter og laerlinger lån og stipend fra Lånekassen. Totalt er det akkurat nå 1,2 millioner nordmenn som enten får støtte eller betaler på studielånet sitt. Det er 1 av 5 nordmenn. 38 milliarder kroner ble utbetalt i fjor. Studenter som var ferdige med høyere utdanning i 2021, hadde i snitt 378 000 kroner i studiegjeld.

Jevnlig dukker det opp Facebook-poster når folk har fått det fem linjer korte brevet fra Lånekassen når siste avdrag er betalt. Det er en milepael i manges liv etter et par tiår med nedbetalinger. Jeg elsker den siste, nøkterne setningen i brevet:

«Vi håper du har hatt glede og nytte av utdanningen din!»

Flere valg i livet. Lånekassen er blitt en av de mest virkningsrike samfunnsinstitusjoner vi har. Den har vaert sosialt utjevnende og gitt flere generasjoner mer å velge mellom i livet. Oslos ordfører Marianne Borgen har nylig sagt det sånn: «Det var ingen i min familie som visste hva universitetet var.»

Og kanskje har Lånekassen vaert viktigere for likestillingskampen enn selv p-pillen, som tidligere filmdirektør Vigdis Lian har uttrykt det.

Men Lånekassen har ikke sluppet unna kritikk gjennom årene. Ofte har det dreid seg om at nivået på studiestøtten er for lavt eller at renten er for høy. Det første er trolig riktig. Basislånet er 126 357 kroner i året. Mange klarer seg derfor ikke uten å jobbe ved siden av. Ja, ekstrajobber utgjør nå i snitt over 50 prosent av studentinntekten.

«Satans Lånekasse ». Det finnes også mer ideologisk kritikk. Deler av arbeiderbevegelsens å utdanningsrevolu- sjonens omen undergraving av kollektivklassebevissthet og stedbundne røtter. Få steder blir dette sagt klarere enn i «Fars tale» i Odda-forfatteren Lars Ove Seljestads debutroman «Blind» fra 2005, der industriarbeidserfaren holder enetale for sønnen som vil ut og bort og gå på universitet:

«Med Satans Lånekasse, som eg brukar å kalle det, oppsto ei ny mulegheit for å ta vidaregåande og høgare utdanning. Frå no av kunne også fattigmanns barn få gunstige og billege lån og stipend til utdanning, uavhengig av foreldra si inntekt (…) Det avgjørande var at dei hadde utdanningstalent. Og at dei hadde selt sjela si til utdannings djevelen. Ja, eg seier Satans Lånekasse. Og eg seier det høgt og tydeleg.»

På de 75 år som har gått siden 1947 er Norge blitt et av verdens rikeste land, men store sosiale og økonomiske forskjeller finnes. Jeg tror Lånekassen vil forbli viktig for å løfte nye generasjoner av folk inni utdanningssamfunnet. Fremtidens arbeidsliv krever stadig mer a vetter-og videreutdanning. Å laere hele livet krever enda mer finansiering.

Mobiliteten gjelder ikke alle. Uansett hvor godt Lånekassen har fungert, viser forskning at forskjeller når det gjelder utdanning og sosialt miljø reproduseres og går i arv, generasjon for generasjon. Mobiliteten har sine grenser i det egalitaere Norge òg.

For de fleste i dette landet gjør ikke klassereiser. De fleste i dette landet har ikke høyere utdanning. Utdanningsrevolusjonen har også ført til en trist nedvurdering av yrker som ikke krever så mye utdanning, for eksempel mange av de viktigste, tøffeste og dårligst betalte jobbene i serviceyrkene, varehandel og helse og omsorg. «Norge mangler fagarbeidere, ikke mastergrader», skrev en restaurantsjef i et innlegg i Aftenposten på tirsdag.

Du blir ikke lykkeligere av høy utdanning. Mer kunnskapsrik, men neppe klokere.

Så det handler mest om nye valgmuligheter og om frihet, det bankeventyret som startet den junidagen for 75 år siden. Friheten til å velge det man vil, hvis man vil. Lånekassen er del av en dyp samfunnsomforming.

«Klassereisende er en stor sosial bevegelse som sier noe om tiden etter andre verdenskrig, som er verdenshistoriens mest progressive periode», skriver Karin Sveen i boken «Klassereise. Et livshistorisk essay» fra 2000.

I denne perioden har Statens lånekasse for utdanning både formet enkeltmennesker og gjort det norske samfunnet til hva det er i dag.

Den kunne nesten omdøpes til Statens lånekasse for klassereiser.

Knut Olav Åmås

Skribent og direktør i Stiftelsen Fritt Ord