Magisk realisme på lavt nivå
Det skurrer i overgangene mellom alvor og ironi i boken som vant Bookerprisen i fjor.
Ifjor vant sørafrikanske Damon Galgut Bookerprisen for romanen «Løftet». Han er tredje sørafrikaner til å vinne prisen og har selv vaert på kortlisten to ganger tidligere.
Selv om «Løftet» fokuserer på en hvit familie som ikke bryr seg nevneverdig om andre enn seg selv, handler romanen om den politiske situasjonen i landet. Det viktigste foregår med andre ord i bakgrunnen.
Overtydelig. At boerfamilien heter Swart, er et nokså overtydelig signal om forfatterens satiriske hensikter. Romanen foregår fra 1986 via slutten på apartheid og frem til i dag. Bare yngstedatteren i familien, Amor, gjør en innsats for andre. Hun jobber som sykepleier for pasienter med hiv/aids.
Som barn overhører hun sin døende mor si til faren at hushjelpen Salome skal få huset hun bor i. Dette er tittelens løfte, som Amor minner familien på flere ganger.
Jeg kan sette pris på overtydelig satire. Men denne romanen vil også at leseren skal ta personene på alvor. For meg er det noe som skurrer mellom det naere familiedramaet og den ironiske distansen (som hele tiden hinter til det politiske bakteppet).
Vekslende sympatier. Boken er strukturert omkring fire dødsfall i familien. Noen er tragisk og andre komisk skildret. Amors barnlige blikk gjør morens kreftdød til noe patosfylt. En del år senere blir faren bitt av en slange. Han bor i glassbur med slangen for å bevise gudstroen sin. Dette tas ikke på alvor innenfra, men betraktes utenfra av oppgitte familiemedlemmer.
For meg er det noe vilkårlig ved hvordan perspektiver og sympatier veksler, som gjør at jeg sliter med å engasjere meg.
Amor flytter i ung alder bort fra sin dysfunksjonelle familie. Hun kommer bare hjem til begravelser. Hver gang nevner hun morens løfte til Salome uten å få gjennomslag – og uten å gjøre en veldig stor innsats. Vi skal forstå at Amor relativt sett bryr seg mer om andre, men at også hun på mange måter har nok med seg selv.
Romanen er magisk realistisk på lavt nivå. Fra tid til annen glir den ene romanpersonens tanker over i den andre. Dette fungerer av og til som en finurlig måte å vise hvordan disse egoistene tross alt henger sammen og tilhører en større verden. Men personene reduseres til hvemsomhelster.
Et vagt løfte. Selv om en del av disse ideene er skrevet fint frem, liker jeg teksten best når den er på sitt enkleste og mest konkrete. Når den tar til takke med å observere personer.
Ett eksempel er da Salomes sønn Lukas «slår etter de hvite gresstuppene med kjeppen, stikker den inn i termittuer. Lar verden får merke at han er her.»
Et annet er denne skildringen av en praktikantprest som har mistet troen: «Han synes han snubler rundt i en tornefull villmark og smiler følgelig mye.»
Et interessant tema er hvordan spenningene i et samfunn forplanter seg til individer. Vagheten omkring løftet fremstår som en treffende skildring av håpet i årene etter apartheid. Det er en følelse av endring i luften, en nasjonal katarsis, «sannhet og forsoning».
Men hvor er de konkrete resultatene?
Problemet er bare at man ikke blir klok på hvorvidt personene skal tas på alvor som individer, eller om de bare er representanter for sin tid. Derfor fungerer romanen hverken som satire eller som realisme. Disse to går heller ikke opp i en høyere enhet.
At apartheid ikke bare var faelt for de umiddelbare ofrene, men for de fleste som levde i Sør-Afrika, visste jeg fra før. «Løftet» forteller meg ikke dette på en spesielt interessant eller levende måte.