En politisk korrekt Harry Potter versjon 3.0
Jeg skulle virkelig ønske at språket bar denne drømmen bedre: Uansett hvor ordinaert livet ditt er, kan du egentlig vaere skapt for å ri enhjørninger.
25 år etter at Harry Potter inntok bokmarkedet på sopelime, rir Skandar Smith inn på enhjørning til verdenslansering og fiks ferdigforhandlet filmavtale. Den britiske debutanten A.F. Steadman gjør likevel ikke stort mer enn å følge J.K. Rowlings oppskrift.
Men «Harry Potter»-lesernes markedsmakt kan ikke undervurderes. Nå har fansen blitt voksne og leter etter bøker til sine egne barn. Noen av dem jobber nok også i de mange forlagene som har kastet seg på bølgen. Så langt skal «Skandar og enhjørningstyven» vaere under oversettelse til 38 språk. Planen er en serie på fem bøker.
Den utvalgte. Det er ikke nødvendigvis noe galt i å følge oppskrifter. Nok en gang blir leserne invitert til å identifisere seg med en venneløs 13-åring som har det vanskelig hjemme. Harry fikk det folkelige etternavnet Potter, mens Skandar heter Smith. De er påfallende snille og sympatiske. Slike hovedpersoner har fungert siden Askeladden.
Skandar lever et minst like umagisk liv som leserne. Drømmen om noe mer befinner seg på TV-skjermen. Der konkurrerer ryttere på spektakulaere enhjørninger. En slik enhjørningsrytter går det an å bli – hvis du består opptaksprøven til rytternes magiske internatskole.
Magiskolen. Slik treffer Steadman lesernes ønskedrømmer minst like godt som Rowling. Ikke bare oppfyller hun drømmen om en magisk skolehverdag, overnaturlige krefter og rollen som utvalgt. Du får ditt eget kraftfulle dyr som er knyttet bare til deg.
Fantasyen blir dermed vel så mye hestebok. Mens Rowling skapte magi ved hjelp av tryllestav, lar Steadman rytterne utvikle magiske egenskaper i samarbeid med sine unike enhjørninger.
Disse dyrene ligner vel mye på drager – de klekker til og med fra egg. Men lesere som har vokst opp med enhjørningene i det pastellsøte universet til My Little Pony, kan fryde seg over at Steadman gjør dem farlige.
Det er et strev å få disse kjøttetende og ildsprutende skapningene under kontroll. Kaoset gir snev av den samme komikken vi husker fra Harry Potters undervisningstimer på Galtvort.
Språklige transportetapper. Men dessverre er debutant Steadman flinkere til å forklare enn til å fortelle. Forklaringer er nødvendige for å etablere en ny verden. Leserne må forstå enhjørningens historiske rolle i samfunnet for å forstå konfliktene. Hvem er det som kidnapper enhjørninger og dreper ryttere?
Forklaringer er likevel ikke nok til å gi leserne lyst til å flytte inn i dette universet. Jeg savner nerve i skildringene av livet på internatskolen, for jeg skulle så gjerne blitt sterkere berørt.
Politisk korrekt. Heldigvis er Skandars tre vennene mer mangfoldige enn Harry Potters gjeng. Her er rom både for ulike hudfarger og angstanfall. Skandar har dessuten noen egne saertrekk som gjør det vanskeligere å få aksept for den han er. Ikke alle stoler på ham.
Da er det ekstra interessant at samarbeid betyr mer nå enn for 25 år siden. I det avgjørende øyeblikket er det ikke bare Skandar som får skinne. Alle fire spiller nøkkelroller.
Misjonerende slutt. Rowlings oppskrift fungerer likevel dårligst når kampen i «Skandar og enhjørningstyven» drar seg til. Poenget er å minne om at alle baerer evnen til ondskap i seg. Derfor får helter som Skandar mulighet til å alliere seg med de onde kreftene. I denne boken er valget for lett. Makten frister ikke.
Dermed blir moralprekenen han holder for leserne, om å handle godt både ukledelig og overflødig. Det blir for åpenbart at en voksen forfatter snakker gjennom ham.
Trøsten får vaere at også J.K. Rowling trengte noen bøker før hun virkelig fant flyten.