Stockholmsyndromet remikset

Jonas Åkerlund gjør den ville historien om Stockholm-syndromet enda drøyere.

Du kjenner sikkert begrepet Stockholm-syndromet, men vet du hvem svenske Clark Olufsson er? «Clark» er Netflix-serien om hans spektakulaere liv.

I 1973 satt Clark Olufsson i fengsel, men politiet sendte ham inn i Kredittbanken på Norrlandstorget for å forhandle med raner Janne Olsson. Clark Olufson ble der inne i seks dager. Flere av gislene uttrykte etter hvert dyp sympati med Olsson og Olufsson. Stockholm-syndromet var født.

Clark Olofsson var ikke en tilfeldig fyr. Allerede før gisseldramaet i 1973 var han kjendisraner i Sverige. Bankran, medvirkning til drap og fengselsdommer ga gode overskrifter. Karismaen gjorde ham til mediekjendis på 60-tallet. De fleste oppholdene bak murene endte med at han rømte. Det forsterket kjendisstatusen før den lille uken i Kreditbankens hvelv gjorde ham til krimstjerne.

Ingen bokstavtro dramatisering. «Clark» er skapt av Jonas Åkerlund. Svensken slo gjennom som videoregissør for blant andre Madonna, Prodigy og Metallica. Senere regisserte han «Lords of chaos», filmen om Varg Vikernes og drapet på Øystein Aarseth. Om du kjenner til den norske historien og Åkerlunds versjon av den, skjønner du at «Clark» neppe blir en bokstavtro dramatisering av Olofssons biografi.

De seks episodene er Olofssons elleville liv, remikset og skrudd opp til 11. Åkerlund drar sammen hendelser. Giftermål flyttes noen år for å passe i historien. Karakterene tillegges motiver og gjøremål som passer den briljant komponerte dramakurven. En elg snakker til kamera. Det lefles med konspirasjonsteorier. Olofsson presenterer sitt forhold til «fittan» i en psykedelisk animasjon. Man sitter igjen med samme følelse som tittelen på Olofssons memoarer, «Vafan var det som hände?»

Serien har tilsynelatende bare ett mål: holde på seeren, gjøre det umulig å hoppe videre i strømmeuniverset.

Stagediver ut av mammaen. Jonas Åkerlund kommer fra en visuell verden av tempo, trøkk og kirurgisk planlagte overganger. Han er en mester på å få maks visuelt ut av hver eneste scene. Alt er en punchline. Hvert bilde skal ha uttelling. Hver scene må smelle som pyro på en Rammstein-gig. Åkerlund regisserte tyskernes offisielle konsertfilm «Live in Paris», så dette kan han. Alt handler om å få maks utbetaling på en hard visuell investering.

Fra første scene er det overraskende hvor bra det fungerer. Da er Clarks mamma på et sykehus. Hun sigger og skriker. Ingbritt Olofsson vil ha ut barnet fra magen. Når kameraet naermest droneflyr inn i kjønnsorganet hennes, møter vi joviale Clark på innsiden. Navlestrengen henger fast. Han svømmer i fostervann, men er klar som en badebukse i juni. «Nu kör vi»», gliser han og stagediver ut av mammaen dagen han ble født. Etter dette tar ikke «Clark» en eneste pause.

Basert på sannheter og løgner. Tempoet passer Bill Skarsgårds elektriske innsats som Clark. Den unge Stellan-sønnen er vilt karismatisk som kåt, kriminell kjeltring. Han har finstudert Olofssons karakteristiske latter. Kroppsspråket er breialt. Han raner banker mens han sjekker damer. Menn vil vaere ham, og kvinner vil ha ham. Han røyker sigar i sakte film. Bak ham sprenges banker.

Jonas Åkerlunds fremstilling av Clark Olofsson er en krimfantasi. En narsissistisk svindler løftes opp på en pidestall av Åkerlund.

Samtidig som dette lettbente og medrivende portrettet danser over skjermen, kjører Åkerlund et parallelt løp. Hva rømmer Clark fra? Barndommen presenteres glimtvis. Fargene er sort/hvitt, men innholdet blir mørkere for hver gang vi treffer Clark, hans eksentriske mor og fulle far. Clark selv er alltid upålitelig. Det henger fint sammen med historien som selv sier at den ikke er til å stole på. «Basert på sannheter og løgner», erklaerer en plakat. Åkerlunds prosjekt blir ikke forsøkt skjult.

Overdrivelsens kunst. Denne miksen av fortellerstemme, raske ransscener, artig musikk og komisk sex gjør «Clark» til en krimkomedie på overflaten. Det snubles og knulles, ropes og rømmes. Denne behandlingen tvinger frem noen etiske spørsmål. Hvorfor skal Jonas Åkerlund blåse opp rockestjernebildet av en kriminell som allerede dyrker seg selv som en stjerne?

Gjennom hele sin karriere har Åkerlunds grep vaert