Mestermøte
Trond Granlund viser sårheten i Jokkes tekster på fineste vis.
Man trenger jo ikke en ny coverplate for å huske eller forstå hvor sterke mange av avdøde Joachim «Jokke» Nielsens tekster er. Albumet «Sanger jeg laerte av Jokke» er likevel et mestermøte som løfter både forfatter og fremfører.
For den erfarne viserockeren Trond Granlund (71) velger seg et annerledes og helt nedpå uttrykk. Dermed får han frem den sårheten i tekstene som ofte forsvant da Jokke selv leverte låtene med fullt band, intens vokal og i et solid rockeøs.
Granlund får oss til å høre etter, heller enn å skråle med, slik vi er mest vant til med Jokke.
Skrev sitt liv. Joachim Nielsen var en tekstforfatter som skrev sitt, og mange andre hverdagsmenneskers, liv. De første årene av karrieren med bandet Valentinerne handlet det mye om øl, rølp og de tøffe dagene derpå. Disse morgenene som bare kunne repareres med mer øl.
Det var festlig å høre på og synge med til, ikke minst på hans kompromissløse konserter.
Men allerede på debutalbumet fra 1986 kom titlene «Nederlag» og «Søvnløse netter». Senere fikk vi låter som «Gjeld», «Et hundeliv» og «Når du ligger der i mørket» og «Jeg er redd», før Jokke gikk solo og så dannet bandet Tourettes. Det var da alvoret virkelig slo inn i tekstene, ikke minst på hans siste studioalbum «Billig lykke» i 1999, gitt ut bare ett år før han døde.
Det er der erfarne Trond Granlund plukker opp gitaren og starter sitt coverprosjekt med ikke bare én, men to fantastiske versjoner av klassikerlåten «Verdiløse menn». En «vanlig», og en i «sakte versjon». Den som ikke kjenner smerten når Granlund smyger seg rått gjennom denne teksten, mangler hjerte.
Såre låter som står seg. Trond Granlund og Jokke ble venner og hang sammen en stund midt på 1990-tallet. Dette var, som Granlund sier i presseskrivet, «i en periode av livet mitt hvor jeg fortsatt hadde et romantisk bilde av alkohol og vennskap».
Vennskapet har nok også påvirket hvilke låter Granlund velger å tolke, eller «laere av», slik albumtittelen omtaler det. Mange av de mest kjente Jokke-låtene er droppet, og det er ingenting hentet fra Valentinernes første album. Den så ofte mistolkede «Her kommer vinteren» fra fjerdealbumet «Frelst», er eldste låt her.
Heller enn gjennomspilte «hits», har Granlund valgt kutt fra solo- eller Tourettes-tiden. Låter som får frem sårheten han opplagt har vaert ute etter å formidle. «Aldri stol på en fyllik». «Ingen har skylda». Nevnte «Jeg er redd». Det aerlige jeg-et var kanskje Jokke selv, men ordene gjelder for så mange flere enn ham.
De rommer et eksistensielt alvor som gjør at tekstene står seg, flere tiår etter.
Fullt av verdi. Det fine er at Trond Granlunds sparsommelige tolkninger bygd opp med akustiske gitarer, trekkspill, munnspill, strykere og et mildt komp, gjennomgående er så gode at budskapet treffer på nytt.
Vi trenger jo ikke flere «rocka» versjoner, det har Jokke fikset selv. Men nye tolkninger skapt med respekt, gjør godt. Et par av låtene blir litt stillestående for sitt eget beste, og personlig synes jeg ikke at fortellingene i «De fire årstider» eller «Byromanse» er Jokke på sitt sterkeste.
Men måten Granlund utvikler låter som «Mr. Smith», «Aldri stol på en fyllik», «Her kommer vinteren» og den roligste versjonen av «Verdiløse menn», er akkurat det motsatte av den låtens fortvilelse.
Dette er et vellykket coverprosjekt fullt av verdi.