Går sine egne veier
Sharon Van Etten lykkes med mer neddempet popmusikk også.
Sharon Van Ettens «Remind me tomorrow» var i mine ører et av de sterkeste slippene fra forrige tiår. Den amerikanske sangeren har lenge markert seg som en saeregen låtskriver, og med platen i 2019 skapte hun et spesielt sterkt verk.
Nå, tre år og en pandemi senere, er hun tilbake med sitt sjette album. «We've been going about this all wrong» viser at Van Etten fremdeles er en kompromissløs popartist.
En helhet. Dette er et album av den gamle skolen, ment å høres som en helhet fra a til b. Låtene er flettet i hverandre med et finslipt uttrykk som binder dem sammen. Van Etten har sluppet noen singler nylig, men ingen av dem er med her. Isteden velger hun å slippe alt på en gang, et grep de fleste i popverden har beveget seg vekk fra.
Jeg synes det fungerer godt. Hvert spor er like nytt og spennende, noe som skaper en engasjert lytteropplevelse.
Van Etten er mer tankefull denne gangen. Det er ikke like mange umiddelbare hits som sist, da hun manet frem nostalgiske poplåter med bred appell. Dette er en mer lavmaelt affaere med sanger som vokser på deg etter noen lytt. Hør «Darkish», en skikkelig vakker, drømmende låt jeg liker bedre for hver gang.
Ikke at vi ikke får noen energiutløsninger, altså. Tidlig kommer for eksempel «I'll try», en seig synthpoplåt med godt driv. Men stort sett holder Van Etten seg i mer atmosfaeriske lydlandskap fylt av duse synthlyder og lag av detaljer det er gøy å dykke ned i. Tendensen er at komposisjonene over tid bygger seg opp fra spinkle arrangement til storslåtte forløsninger.
En verden i endring. Låtene er som nevnt laget for å skape en enhet, men det betyr ikke at det mangler på variasjon. Midt på platen går vi fra industrielle rytmer og tung bass i «Headspace» til nedstrippet kassegitar i nydelige «Come back». Det funker veldig bra og holder på interessen.
Sistnevnte låt er for øvrig et godt eksempel på platens lyriske tematikk. «We've been going about this all wrong» er nemlig også et mer ettertenksomt album når det kommer til tekstene. Platen «artikulerer skjønnheten og kraften som kan reddes fra vrakene våre», som det heter i presseskrivet.
I klartekst handler det om en verden i endring, og om hvordan ting kan gå i oppløsning. På «Come back» kaller Van Etten naermest mennesket tilbake fra kanten av stupet. Ikke et ukjent tema i moderne popmusikk, men hun har en god penn som her henter frem flere nyanser i både allmenne og personlige følelser.
Ikke minst har hun sin sterke og passe røffe røst som virkelig baerer låtene. Som vanlig er hun en fryd å høre på.
Egne veier. Alt er ikke bare melankolsk heller. Mot slutten av albumet er Van Etten tilbake med fengende pop i låten «Mistakes», en fandenivoldsk hyllest til feilene vi alle gjør. Jeg liker tanken på at dette er en plate ment for å høres fra begynnelse til slutt, men hvis du allikevel vil hente ut én låt til sommerens spillelister, er dette en klar kandidat.
Den går over i avsluttende «Far away», hvor platen oppsummeres i et svevende lydbilde. Det er fristende å kalle det en lydmassasje, for de som liker blomstrende språk. Det er i hvert fall lett å trykke play på nytt når tonene ebber ut.
Sharon Van Etten går sine egne veier med musikken, og igjen synes jeg hun treffer svaert godt. Dette er et album det kan ta lengre tid å komme inn i, men når du først er innenfor, er sjansen stor for at du er solgt. → Van Etten spiller på festivalen Loaded i Oslo torsdag 9. juni.