Teater. Faderen
Av: August Strindberg, oversatt av Kristin Sørsdal
Regi:
Eirik Stubø
Scenografi og kostymedesign: Erlend Birkeland
Lysdesign: Torkel Skjaerven
Lyddesign: Ole Herman Andersen
Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg
Med: Svein Roger Karlsen, Kirsti Stubø, Lasse Kolsrud, Britt Langlie, Gina Bernhoft Gørvell, Svein Tindberg og Christian Ruud Kallum
Spilles på Det Norske Teatret til 6. oktober
Dna-testene. Anmelderne mente at det ikke lenger var noe intrige å lage teater av.
Likevel er jeg altså så grepet og interessert i dette dramaet. Jeg tror jeg vet hvorfor. «Faderen» går inn i en ulmende kjønnsdebatt.
Et lite nikk til Sverige. Eirik Stubø har satt «Faderen» i 70-tallets Sverige. Her spilles Monica Zetterlund i bakgrunnen. Det er flagg på juletreet og Svenska Dagbladet i sofaen. Jo, Strindberg var svensk, men Stubø nikker kanskje også til den svenske kjønnsdebatten? I 2019 måtte han selv forlate stillingen som sjef på Dramaten etter flere #metoo-saker blant skuespillerne på teateret.
«Faderen» handler riktignok ikke om #metoo, men om makten mellom mann og kvinne på hjemmebane. Rittmesteren har en ustyrlig maskulinitet. Han er en intellektuell, men også en brå militaermann som forakter sine mykere sider. Laura kjenner disse sidene. Hans poesi, hans barnlighet, hans lengsel etter å bli holdt fast når det røyner.
Men Laura er ingen god medspiller. Hun gjør alt hun kan for å ødelegge ham, mens han svarer på hennes psykiske terror med fysisk vold. «Faderen» viser både maskulinitet og femininitet på sitt giftigste.
Den farlige, suverene kvinnen. Kirsti Stubø er den suverene
Laura. Elegant, avslappet og full av integritet. Her er kvinnen alt uten mannen, mens han er ingenting uten kvinnen. Det er som hentet ut av Incel-foraene. Eller for den saks skyld fra den andre enden av samfunnsdebatten.
Har vi egentlig rom for maskulinitet som annet enn ett samfunnsproblem?
Rittmesteren er usedvanlig realistisk spilt av Svein Roger Karlsen. Han har en råskap som kommer helt naturlig og som er både poetisk, brå og sårbar. Vi lurer hele tiden på hvor mannen slutter og galskapen starter. En tolkning i Strindbergs ånd!
De andre skuespillerne følger mesterlig opp. Svein Tindberg er perfekt castet som den tvilende doktoren, mens Gina Bernhoft Gørvell gir et minneverdig portrett av en livredd datter. Sammen lager de naturalistisk teater på sitt beste.
Scenerommet til Erlend Birkeland er en enorm 70-tallsstue med slitne skinnstoler og henslengte bøker. Hva som skjuler seg i de andre rommene, bak de svarte scenedørene, er opp til tolkning.
Ja, «Faderen» er skikkelig godt teaterhåndverk. Men likevel: Er ikke Strindberg så sint på kvinner at det er vanskelig å starte en samtale på bakgrunn av stykket? Jeg vet ikke, for jeg grubler fortsatt.
Uansett anbefaler jeg turen til Det Norske Teatret.