«Jane Eyre» løftes opp til vår tid
Gotisk romantikk, feministisk kritikk og popkonsert med kyser. Historien om fattige Jane Eyre er blitt svaert sjenerøst teater.
Den aller første scenen i «Jane Eyre» er den mest talende. Døren til Nationaltheatrets bakscene går opp – og publikum får solen fra vårlige Oslo inn i salen. Midt blant nåtidens osloborgere ser vi en kvinne i korsett med fast gange mot oss.
Dette er Kjersti Tveterås’ Jane Eyre. De neste tre timene skal hun fortelle sin historie.
I 1847 var dette en historie som forfatteren Charlotte Brontë måtte bruke pseudonym for å fortelle. Men i dag er det annerledes. Vi vasser i livshistorier. Ja, selve livet er blitt en kamp om å få sin egen historie opp og frem. Skrike høyest på Twitter – eller lage den beste «happy ending»en ut av eget bryllup på Instagram.
Regissør Eline Arbo tar tak i dette tidsgapet, men gjør det så elegant at forestillingen blir like lett og leken som den er intens og interessant.
Skaper sin verden med ord. «Jane Eyre» er skrevet i «jeg»form og drevet fremover av forfatterens ønske om å skape sin verden. Der ute i virkeligheten ble fattige kvinner som Jane Eyre (eller prestedøtre som Charlotte Brontë) ignorert, latterliggjort eller rett og slett banket opp.
Det er bare i litteraturen hun er sjef over egen fortelling.
Romanen tar oss gjennom barndom hos en slem filletante via en fattigslig kostskole og til Thornfield Hall, der Jane Eyre får jobb som guvernante. Her kommer både gotikken og romantikken seilende inn i fortellingen. Huset skjuler hemmeligheter, og de fleste av dem er knyttet til husets herre, mr. Rochester.
Jane Eyre blir hodestups forelsket, men er også redd for å miste seg selv.
Det er kanskje ikke så rart. Rochester er kommanderende, manipulerende, og sett med nåtidens øyne, en anelse narsissistisk. Hvordan gjøre dette til en troverdig kjaerlighetshistorie? Eline Arbo har løst det ved å la Jane Eyre hele tiden kommentere handlingen. Hun flørter og tøyser med oss, men skjenner når det er påkrevet.
Kjersti Tveterås eier sitt publikum fra første pust.
Konsert i kyser og korsett. Scenebildet er som et nedlagt teater, der enslige kulisser står lagret. En stor husfasade som dreies rundt. En liten teaterscene-i-teateret med påmalte skogskulisser. Malte traer og busker trilles inn på scenen.
Olav Myrtvedts scenografi er en genistrek. Den er både konkret og abstrakt. Et relikvie fra 1800tallets teater, men også en dekorasjon som stadig endrer seg gjennom moderne pyro- og lyseffekter. Godt hjulpet av Øyvind Wangensteens lysdesign – og ikke minst Alva Brostens kostymer.
Skuespillernes grunnkostyme er hvite korsetter og kyser. De skifter på scenen til den ene vakker-grelle kreasjonen etter den andre. Min favoritt er to voldsomme nonnehatter i annen akt, som blir sofistikert brukt av skuespillerne.
I «Jane Eyre» er hele ensemblet på syv også musikere. De spiller sødmende poplåter – og en hymne når det er påkrevet. Saerlig Hanne Skille Reitan synger svaert godt og kunne egentlig hatt sin egen konsertforestilling i kyse og korsett.
Størst av alt er selvutviklingen. Men dette skal jo bare vaere Jane Eyres forestilling, slik hovedpersonen stadig påpeker. I starten lider den litt av dette. Det er vanskelig å bli begeistret for Rochester når han ikke får tid til å bergta med sin arroganse. Det er også viktige bikarakterer som ikke får rom til å utvikle seg. Lenge er «Jane Eyre» mer morsom enn gripende. Mer ironisk enn inderlig.
Men så snur stykket i slutten av første akt. Thorbjørn Harrs Rochester trer frem som et helt menneske. Etter hvert går også Jane Eyre gjennom en forandring.
Eline Arbo og Njål Helge Mjøs har skrevet inn en monolog der Tveterås omfavner vår tids individualisme med en bloggers klamme hånd. Det er et herlig tekst- og teaterhåndverk som løfter Jane Eyres selvutvikling inn i vår tid.
Innsikten kommer også akkurat tidsnok til å redde kjaerligheten: Det er ikke nok å vaere hovedperson i eget liv. Man bør også ha plass til en motspiller.