Hvordan skal Norge bidra til å sikre Europa nok energi samtidig som vi lykkes med energiomstilling?
På begynnelsen av 1900-tallet ble det skapt et grunnlag for industri, vekst og velstand gjennom vannkraften. Med oljen kom muligheten til å utvikle en ny offshoreindustri med utspring i flere hundre års verksteds-, verfts- og skipsfartstradisjoner.
Nå står vi i et nytt tidsskifte. Nå legges rammene for samarbeidet i det neste kapittelet av det grønne skiftet.
Klima og forsyning er én og samme krise. I mai 2021 presenterte det internasjonale energibyrået (IEA) et scenario for netto nullutslipp innen 2050, for å begrense global oppvarming til 1,5 grad.
FNS klimapanel (IPCC) presenterte i august den sjette hovedrapporten om klimaendringene – og FNS generalsekretaer António Guterres erklaerte «kode rød».
I bakgrunnen ulmet en energikrise under utvikling.
Et vindstille og tørt sommerhalvår i Europa rammet produksjonen av fornybar vind- og vannkraft. Samtidig ga en rekordvarm sommer et uvanlig stort forbruk av elektrisitet.
Fra høsten 2021 fikk vi et energisystem i alvorlig ubalanse – med skyhøye priser for gass og elektrisitet. Så kom vinteren og invasjonen av Ukraina med store, tragiske menneskelige konsekvenser og uoversiktlige energi- og geopolitiske følger.
Verdens oppmerksomhet har snudd 180 grader på 180 dager. Fra klimakrise til forsyningskrise.
I realiteten er dette én og samme krise.
Løsningene er allerede tilgjengelige. Klimakrisen kan vanskelig løses uten å sikre forsyning av energi til en pris folk kan betale.
Verden trenger radikalt mye mer fornybar energi, løsninger for å redusere klimagassutslipp fra industri og samfunn og en forsvarlig nedtrapping av fossil energi.
Heldigvis er løsningene allerede tilgjengelige.
Norge har bygget teknologi, kompetanse og kapital. Det handler om vilje til raskt å drive frem rammeverk for det nødvendige skiftet.
I et samspill vil politikk, naeringsliv, industri og samfunn kunne skape mulighetene som må til.
Konkrete prosjekter. Equinor kjenner et stort ansvar for å bidra. Derfor legger vi frem en plan for vårt bidrag i energiomstillingen for vår generalforsamling.
Handlingsplanen viser konkrete prosjekter som de neste årene vil bidra til at vi oppnår våre mål for utslippsreduksjoner i 2030, på veien mot vår ambisjon om klimanøytralitet i 2050.
Planen er konkret, målbar og støttes av vår strategi som omsetter våre ambisjoner til handling.
Dette tiåret er avgjørende. Derfor legger planen saerlig vekt på tiltak frem mot 2025 og 2030.
Vi vil rapportere årlig om vår fremgang. Energiomstillingsplanen viser hvordan Equinor skal vaere et relevant selskap også de kommende tiårene. Den inviterer til dialog, samarbeid og forhåpentlig tillit.
Planen viser åpenhet og vil bli utfordret.
Vi tar i bruk scenarioer fra Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNS klimapanel (IPCC).
Vi aksepterer usikkerhet og uenighet og ber om tilbakemelding på områder der vi har behov for at vi blir tydeligere og har mer å laere.
Produksjonskutt nå vil vaere uansvarlig. Vi utfordres til å sette mål om absolutte kutt i utslipp fra andres bruk av energien vi produserer, tidligere enn vårt mål for 2050. Skal vi redusere andres utslipp på kort sikt, må det skje ved kutt i vår produksjon.
På kort sikt er ikke alternativer som hydrogen tilgjengelige i stor skala. Med dagens forsyningskrise og behovet for oljeog gassproduksjon med lavest mulige utslipp mener vi produksjonskutt nå vil vaere uansvarlig.
Verden har ikke bare et enormt behov for tilgang på energi, men er avhengig av en forsvarlig omstilling om den skal skje uten for store omkostninger.
Vårt avgjørende bidrag for å begrense andres utslipp er derfor gjennom vekst i fornybar, storskalaløsninger for CO₂transport og -lagring og utvikling av nye utslippsfrie energibaerere, som hydrogen.
Innen 2030 har vi som ambisjon at våre utslipp knyttet til egenprodusert olje og gass reduseres med 50 prosent, sammenlignet med 2015-nivå.
Vekst i fornybar energi og reduksjon av utslipp gjør oss i stand til å møte ambisjonen om å redusere karbonintensiteten fra energien vi leverer med 20 prosent i 2030 og 40 prosent i 2035, inkludert utslipp fra bruk av våre solgte produkter.
En forsvarlig energiomstilling. Den 14. juni er det 50 år siden Stortinget vedtok opprettelsen av Statoil. Som Equinor har vi utformet en industriell strategi for å vaere et ledende selskap i det grønne skiftet.
Innen 2030 vil fornybarporteføljen vår bli 30 ganger større enn i dag. Vi forventer at mer enn 50 prosent av årlige bruttoinvesteringer vil gå til fornybarprosjekter.
Vi skal levere lavkarbonløsninger som hydrogen og karbonfangst og -lagring som bidrar til at også andre kan kutte utslipp.
Vi skal forbedre vår olje- og gassportefølje for å understøtte en forsvarlig energiomstilling.
Vi ønsker å bruke vår erfaring, kompetanse, kapital og våre fortrinn til å skape fremtidens energiløsninger, i tett samspill med myndigheter, de ansattes foreninger og industri. Men det haster.
«Forskjellen på det mulige og umulige er et spørsmål om tid», sa Arve Johnsen, som var første konsernsjef i Statoil. Nå har vi dårlig tid.
❝ Med dagens forsyningskrise og behovet for olje- og gassproduksjon med lavest mulige utslipp mener vi produksjonskutt nå vil vaere uansvarlig
Den 9. mai regnes for å vaere den offisielle seiersdagen i Russland. Jeg tør påstå at den kan sidestilles med nasjonaldagen – så viktig og pompøs er den blitt. Verdiene seiersdagen representerer, kan sies å vaere grunnsteinen i selvbevisstheten til en vanlig russer.
Et stort antall russere og folk fra tidligere sovjetiske republikker har slektninger som sloss mot nazi-tyskerne. Mange av dem mistet livet, og for oss er de helter. Slik ble vi opplaert til å tro.
Har vi rett på 9. mai? Jeg er evig takknemlig overfor dem og alle menneskene som kjempet og ofret livet sitt for freden. Men har vi rett på 9. mai mens landet vårt utrydder ukrainere og deres land?
Hvordan kunne vi starte en krig mot det samme folket som våre fedre sloss side om side med, mot nazistene under andre verdenskrig? Jeg husker morgenen jeg med sjokk så avisenes store bokstaver «PUTIN BOMBER KYIV». Mitt første ønske var å spole det hele tilbake. En slik beskjed var ikke til å fatte.
Hvordan skulle jeg som russer klare å leve med dette videre?
Militariserte og absurd. Under sovjettiden ble seiersdagen feiret kun i forbindelse med 20-årsjubileer. Feiringen ble først og fremst markert med parader og fyrverkeri, og en sjelden gang med fremvisning av militaert utstyr og kjøretøy.
For det meste ble dagen markert med rolige familiesammenkomster der folk mintes sine avdøde slektninger og la ned blomster ved monumentene til falne soldater. Det var en sørgelig dag.
Etter Sovjetunionens fall ble det bestemt at 9. mai skulle markeres hvert år.
Men det var først under Putins styre markeringen av frigjøringsdagen gjennomgikk en grotesk utvikling. Med årene ble paradene mer storslåtte, militariserte og absurde.
I over et tiår har det pågått en målrettet glorifisering av krigen. Fremvisning av stridsvogner og kampfly er tilbake, og enorme summer blir brukt på markeringer. Det er ingen tvil om at disse utgiftene går på bekostning av levekårene til en vanlig russisk borger.
Militaerklaer for barn. I forkant av 9. mai er butikkene stappfulle av tilbehør som små krigshjelmer, militaere bereter og leketøy-automatvåpen. I forkant av feiringen er det blitt helt vanlig med internettannonser om salg av militaere klaer for barn. Intensjonen med slike forkledninger ligger i å ikke la barn glemme bragden og lidelsen det russiske folket måtte gjennom.
Men barndommen bør vaere en tid fylt med lek og moro. Vi bør holde krigen og dens fortellinger lengst mulig fra barn.
I Russland fortsetter 9. mai-galskapen med salg av et stort utvalg klistremerker man kan dekorere bilen eller klaerne med. Blant påskriftene finner man slagord av typen: «For seier», «La oss gjøre det igjen» (i betydning krigen), «Vi rykker mot Berlin».
Seiersdagen blir aktivt brukt som et middel for å styrke følelsen av patriotisme i den russiske befolkningen.
Det er ingen hemmelighet at folkets overdrevne patriotiske følelser tjener deres ledere ved å distrahere folket fra landets interne problemer og få dem til å støtte «militaere operasjoner» som krigen i Ukraina.
Får frem det verste i folk. Tidligere var folket mitt husket for sin heroiske innsats og de enorme tapene de led i kampen mot nazistene. Hvordan vil russere bli husket nå? Dessuten var det ikke bare russerne som led store tap under andre verdenskrig.
Flere millioner ukrainere døde som følge av krigen, Stalins undertrykking og hungersnød. Man må heller ikke glemme at sannheten ofte er mer dyster og nyansert enn det man tenker seg. Krigen får frem det verste i folk. Den røde haeren besto ikke kun av høymoralske mennesker, men av vanlige folk der flere begikk krigsforbrytelser.
Derfor spør jeg meg selv: Hvordan kan vi feire krig og lidelsene den bringer?
Vi trenger ikke parader for å minnes våre avdøde slektninger. Det er nok å se oss selv i speilet og tenke på valgene vi gjør i dag. Denne gangen velger jeg å ta avstand fra seiersdagen.
Istedenfor vil jeg tenke på alle de liv som går tapt i Ukraina, og håpe på at krigen vil snart ta slutt.
Olga-alexandra Goudz er bosatt i Oslo og medlem av den frivillige organisasjonen Smårådina som kjemper for demokratiet i Russland.