En spilleliste å dø til
også dranker.
– Så jeg er kanskje litt arvelig belastet når det kommer til musikk. Den er der hele tiden. I blodet mitt.
Han skriver også om gleden ved å flytte tilbake til Reykjavik, fra Keflavik, på 80-tallet. Om igjen å ha tilgang på en god platebutikk og bokhandlere.
– Tom Waits-albumet «Blue Valentine» var ett av de jeg ventet lenge på. Jeg dro til byen og bestilte det, ventet i kanskje en måned før jeg kunne dra inn og hente platen. Det var høytid.
– Det sies gjerne at man har et vindu fra et sted i tenårene til et stykke opp i 20-årene der man er åpen for ny musikk. Når det vinduet lukkes, følger man gjerne den musikken resten av livet. Har du det slik?
– Jeg er veldig obs på det og prøver å dykke inn i ny musikk når jeg kan. Jeg vil ha inn litt frisk luft i de eldre referansene, svarer han.
Stefansson har to barn på 19 og 23 år. Han ba sønnen på 23 lage en liste med ti hiphoplåter til ham.
– Hiphop har jeg aldri gått dypt inn før – jeg har ikke forstått det. Men alt handler jo om melodien, om rytmen. Også i hiphopen.
Sønnens hiphopveiledning har allerede satt spor. På slutten av «Hjertet er en egensindig traktor» har Kalman Stefansson laget en spilleliste til boken og kalt den «Dødens spilleliste». Og innimellom Bob Dylan, Amy Winehouse, The Beatles og Morrissey dukker både Kanye West og Nas opp.
Instrumental. Når han jobber med en ny bok, lytter han ikke til musikk i den første fasen. Da skriver og skriver han under skrivebordslampen og med utsikt til innsjøen Tjörnin sentralt i Reykjavik. I den første redigeringsrunden, derimot.
– Da lytter jeg til instrumentalmusikk.
Så når han redigerer inne i verdenen til enten Ásta, Sigvald eller Gutten setter han på Miles Davis, Philip Glass, den amerikanske jazzsaksofonisten Charlie Parker eller Bach.
Utenfor vinduet plasker det nesten poetisk etter en lang periode med godt vaer. Vi spør om norske artister. Han har bedt representanten fra forlaget om å lage en spilleliste med norsk musikk til turen. Han har allerede oppdaget Karpe, påpeker han kjapt. Vi spør også om hvilket lydspor han ville puttet i ørene til våte bergensgater.
– Jeg tror jeg først ville lyttet til regnet i Bergen, for det kjenner jeg ikke så godt. Til rytmen av regnet her – for det er ikke likt noen steder. Så ville jeg kanskje satt på noe Lana Del Rey, faktisk. Jeg syns stemmen hennes passer det jeg har sett av Bergen så langt.