Hr. Opprøsker
Forskningsministeren sparker hele styret i Forskningsrådet. Hvor langt går dette før forskere flest vil ha bort’n Moe?
Han går ikke stille i dørene, Ola Borten Moe. Etter drøyt et halvår på post tyder mye på at Senterpartiets nestleder blir den mest markante forskningsog høyere utdanningsministeren noen gang.
Han har barbert NTNUs nye campusprosjekt. Han nektet å bevilge mer penger til det nye Vikingskipshuset på Bygdøy. At det går mot kostnadsøkninger, får Statsbygg og de øvrige involverte vaer så god å finne en løsning på.
Slikt er uvant kost fra statsrådsmunn. Det er saktens også den manøveren han nå har iverksatt. Hele styret i Forskningsrådet får sparken. Han har åpenbart ikke tillit til dem. Som ansvarlig statsråd sørger han derfor for å få inn noen andre.
Det er ikke hvem som helst som nå får fyken. Styreleder Hilde Tonne er kompetent til å vaere godt gasjert konsernsjef i Statnett. Nestleder Kenneth Ruud leder det for tiden ikke helt uvesentlige Forsvarets Forskningsinstitutt.
Inn kommer tidligere SV-leder Kristin Halvorsen som ny styreleder. Hun er direktør ved klimaforskningssenteret Cicero.
Hvem styrer forskningsmidlene? Bakgrunnen dreier seg i bunn og grunn om hvor stor handlefrihet Forskningsrådet skal ha. Rådet forvalter over ti milliarder kroner i året.
I utgangspunktet skal alle pengene på statsbudsjettet brukes opp samme år. Samtidig bevilger Forskningsrådet penger til flerårige programmer og lengre prosjekter. I praksis gjør Forskningsrådet derfor slikt som Finansdepartementet misliker. De binder opp budsjettene og dermed handlingsrommet til politikerne for mange år fremover.
Men det lar seg ikke gjøre at all forskning skal startes, gjennomføres og avsluttes i løpet av et budsjettår. Blant annet derfor har Forskningsrådet hatt milliarder på bok. Både Moe og hans forgjengere har tatt grep for å få Forskningsrådet til å redusere sparekontoen. Nå mener Forskningsrådet at det ikke er penger igjen å taere på. Rådet må kutte i utlysninger. I høst ble det bråk da rådet fikk en halv milliard kroner mindre enn det hadde regnet med.
I tillegg har det vaert spørsmål om hvilken anledning Forskningsrådet har til å gjøre omprioriteringer. De har hatt praksis der de har «lånt» penger fra andre budsjettområder.
Røsker opp. Ola Borten Moe er en utradisjonell statsrådtype. Det er unektelig forfriskende med en statsråd som er tydelig i sine bestillinger og har lite imot å legge seg ut med sektoren han har ansvar for.
Der kan også mange sette pris på at det kommer noen som røsker opp i ting som «bare er sånn».
Forskningsrådet er heller ikke noen institusjon som høster bare godord blant forskere. Søknadsregimet, uforutsigbarheten og det som oppleves som tilfeldigheter, skaper frustrasjon.
Men Moe ser ut til å ønske mer styring og kontroll. Altså omtrent det motsatte av det Forskningsrådets kritikere ønsker seg. At Moe varsler faerre tildelinger og utlysninger av midler til forskning, vil skape reaksjoner.
Det betyr langt mer for forskningsmiljøene enn et styrebytte.
Økt politisk kontroll. Ønsket om større politisk kontroll ser ut til å vaere gjennomgående for det meste han foretar seg. Senest denne uken oppnevnte han et ekspertutvalg som skal vurdere om det er politikerne som skal bestemme hvem som får kalle seg universitet. Ikke formelle og objektive kriterier.
Det er likevel en risiko for å trå feil. Spesielt når klare politiske mål kombineres med relativt kort erfaring med fagfeltet. Det har ikke vaert forsknings- og utdanningsfeltet han har vaert forbundet med før utnevnelsen i oktober i fjor.
Ydmykhet er kanskje en dyd. Men det er ikke adjektivet som oftest brukes for å beskrive Ola Borten Moe.
Det er veldig drastisk å kaste et helt styre. Han må vaere ganske overbevist over at det er dem, og ikke ham, det er noe galt med.
Det er unektelig forfriskende med en statsråd som er tydelig i sine bestillinger og har lite imot å legge seg ut med sektoren han har ansvar for