Det er politikere, ikke dommere, som bør bestemme retten til abort

mellom tilhengere og motstandere.

Eksempelvis står det ingenting i grunnloven om abort. I kjennelsen begrunnes retten med det 14. grunnlovstillegget, som er retten til privatliv.

Denne tolkningen er tvilsom.

Det var nettopp av den grunn at det liberale ikonet og tidligere høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg understreket at Roe v. Wade har klare mangler og ikke utgjør et solid fundament for retten til abort.

Grense for selvbestemt abort. Én følge av dommen er at grensen for selvbestemt abort er senere enn i sammenlignbare land. Dette følger av dommens henvisning til fosterets levedyktighet.

Høyesterett har i så måte gjort det ulovlig for politikere å vedta begrensninger på abort som ikke følger prinsippet om levedyktighet, noe som er vesentlig lenger ut i svangerskapet enn hva tilfellet er i Norge og de fleste land i Europa.

Hadde Norge operert med samme begrensning, eller manglende begrensning, hadde polariseringen vaert vesentlig sterkere også her.

Grunnleggende politisk spørsmål. Det leder meg over til det absolutt viktigste argumentet for å oppheve dommen: Det er folkevalgte, ikke dommere, som bør avgjøre spørsmålet om abort.

Dette fordi retten til abort grunnleggende sett er et politisk spørsmål. Spørsmålets legitimitet er langt på vei avhengig av at det vedtas av folkevalgte som velges og er ansvarlige overfor folket.

I Norge er det Stortinget som har vedtatt abortlovgivningen. Det er Stortinget som eventuelt må forandre loven.

Gjennom lovforslag, offentlig debatt og kritiske innspill har den parlamentariske prosessen større mulighet til å inkludere flere interessenter og ikke minst vedta gode kompromisser.

Den norske abortloven er et godt kompromiss som åpner for selvbestemt abort i 12 uker før begrensninger inntreffer.

Som Minerva-redaktør Nils August Andresen skriver, trenger også USA kompromisser i abortsaken.

Det er domstolen som har sikret amerikanske kvinner retten til abort. Det faktum har bidratt til at tilhengerne av selvbestemt abort har vaert tilbakeholdne med å jobbe politisk for å sikre et politisk kompromiss som kan vare over tid. Posisjonene er dermed blitt sterkere over tid.

Mens Europa har omfavnet et kompromiss, er det fremdeles «alt eller ingenting» som dominerer abortdebatten i USA.

To viktige innvendinger. Det finnes mindre prinsipielle argumenter for å bevare Roe v. Wade. La meg nevne to viktige innvendinger som begge henger sammen.

Høyesterett bør vaere forsiktig med å utfordre etablert rettsorden. På latin omtales dette prinsippet som «stare decisis».

Kjennelsen er 50 år, og i viktige spørsmål finnes det tungtveiende grunner til å opptre konservativt.

Den andre innvendingen er at konsekvensene av å oppheve kjennelsen vil fungere som en katalysator på kulturkrigen. En krig som allerede er i ferd med å rive nasjonen i filler. Nettopp derfor bør institusjoner, som høyesterett, vaere forsiktige med å helle bensin på bålet.

Imidlertid er det tvilsomt om kulturkrigen dempes, all den tid muligheten til en ytterliggående lovgivning opprettholdes.

Det USA trenger, er levedyktige kompromisser, slik vi har i Europa. Det er antagelig også der de fleste amerikanske velgere befinner seg. Og slike kompromisser skapes i politikken, ikke i domstolen.