Våre nordiske naboer går i seg selv om sin plass i verden. Hvorfor gjør ikke vi?

Vi må spørre oss selv om det å ta vår plass ved Eubordet ikke er å gå til noe nytt og fremmed, men tvert imot å komme hjem.

Vladimir Lenin, Sovjetunionens første leder, sa at det går tiår hvor ingenting skjer, så kommer uker hvor tiår skjer. I disse uker skjer det tiår – ikke bare i Ukraina, men i våre naermeste naboland. Finland og Sverige skal søke medlemskap i Nato – og velkommen skal de vaere, uavhengig av hva Russlands president Vladimir Putin måtte synes om denne eller andre Nato-utvidelser.

Putins krig har fått våre nabofolk til å gå i seg selv. På noen knappe måneder har de kastet om på grunnvollene for hvordan de hittil så sin rolle i verden.

Det samme kunne vi i Norge ha gjort. Vi kunne ha spurt oss selv hvilken mening det gir å stå utenfor de råd og forsamlinger der EUS politikk besluttes, når vi likevel skal følge de beslutningene.

Men vi har ikke turt å gå i oss selv på samme måte som finnene og svenskene har gjort.

Europa er i omveltning. Hvorfor har ikke sjokkbølgene fra krigen fått oss til å revurdere Norges Europa-tilknytning?

Noen vil si at Nato og EU er to så forskjellige saker at det som gjelder naboene våre, angår ikke oss. Vi er jo allerede Nato-medlem og dermed trygge.

Men sikkerhetsspørsmålet og europaspørsmålet er to sider av samme utfordring. Det er derfor det tredje av våre naermeste nabofolk, danskene, om noen få uker kommer til å stemme over – og antagelig for – at Danmark slutter seg til EUS felles forsvarspolitikk, som de tidligere hadde forbeholdt seg mot.

Uansett er det ikke bare sikkerhetspolitisk at Europa er i omveltning.

Krigen har økt takten i den europeiske integrasjonsmaskinen på alle områder. Nye felleseuropeiske samarbeid oppstår foran øynene på oss, saerlig innenfor

UTegning: Inge Grødum energi- og klimapolitikk.

På toppmøtet i juni blir det debatt om traktatendringer for å gjøre mer i fellesskap og gi plass til nye medlemsland. Og hvis Ukraina vinner krigen, avhenger det av EU å vinne freden og sikre en liberal, demokratisk og vestvendt fremtid for landet.

Kommer til å påvirke Norge. Denne utviklingen, som går i rasende fart, kommer til å påvirke Norge langt mer enn mange av beslutningene våre egne politikere tar. Ta bare to av de mindre eksemplene.

Italias statsminister Mario Draghi foreslår et Eu-kartell for innkjøp av olje og gass. Og det diskuteres å endre måten for å prissette strøm.

Innvirkningen slike beslutninger får på oss, kan det ikke vaere tvil om – økonomisk gjennom energiprisene, naturligvis, men også sikkerhetsmessig, fordi de påvirker europeiske velgeres vilje til

en hard politikk overfor Russland.

Men vi har ingenting vi skulle ha sagt. Den ekte grunnen til at krigen ikke har drevet oss til å stille spørsmål om risikoen ved vår egen maktesløshet, er enkel. Flere partier ønsker minst av alt å stille spørsmål de er dypt uenige om innad.

Det gjelder også regjeringen som kollegium. Det burde de skjemmes av.

Dette er en tid hvor landets fremtid burde gå foran partipolitisk taktikkeri.

Retten til å ha et ord med i laget. Det er ett ord jeg skulle ønske vi brukte mer når vi snakker om Norges plass i Europa.

I 1994 snakket vi om selvråderett. I dag må vi snakke om «samråderett».

Samråderett er retten til å ha et ord med i laget. Det er retten til å sitte ved bordet der beslutningene om oss blir tatt, til å bli hørt og til at vår stemme skal telle behørig med.

Det er retten til å ha innflytelse på lovene som bestemmer over oss.

Og dette må vi har klart for oss: Eu-lov er norsk lov på alle områdene Eøs-avtalen dekker (ja, også trygdeeksport).

Derfor står ikke samråderett i motsetning til selvråderett. Tvert imot. I dag er samråderett en forutsetning for selvråderett.

Samråderett, altså. Smak på det ordet. Gjør dere til venns med det. Ta det i bruk. Hver eneste dag.

Debatten må også handle om demokrati. For det er for lett bare å snakke om de økonomiske sidene av forholdet vårt til Europa.

Rent naeringslivsmessig kan det vaere helt greit å følge regler og politikk satt av andre mot å få tilgang til et enormt marked. Men for oss som borgere av et demokrati er det ikke greit.

Hadde nordmenn flest fullt ut forstått hvordan Eøs-avtalen virker, ville de vaert imot den. Og uvitenhet er ikke et baerekraftig fundament for en demokratisk

❝ I 1994 snakket vi om selvråderett. I dag må vi snakke om «samråderett».

samfunnsorden. Skal vi få en ny Europadebatt, må den derfor ikke bare handle om pragmatiske fordeler og ulemper, men også om demokrati, om folkestyre, om vi vil ha en hånd med på rattet når Europas nye kurs stakes ut. Kort sagt, om verdien av europeisk samråderett.

Og jo flere politikere som er ulystne på de spørsmålene, desto mer må resten av oss løfte dem.

Det norske har alltid vaert en del av det europeiske. Samråderett er å styre sammen. Men sammen med hvem? Hvem er disse «europeerne»?

Svaret er lett å si, men vanskelig å føle. For europeerne, det er oss.

Hele vår nasjonale historie handler om å knytte bånd til resten av Europa.

Vi har nettopp markert en frigjøringsdag til minne om at vi kjempet og led sammen med Europa. Om noen få dager skal vi feire en grunnlov som, i likhet med den amerikanske, hadde sine røtter i den europeiske opplysningstiden.

Og slik kan vi gå tilbake i historien: til våre største kunstnere, som virket i Tyskland, Frankrike og Italia. Til reformasjonen, til kristningen og til vikingtiden. Det norske er og har alltid vaert en del av det europeiske.

Men vi glemmer ofte å se på oss selv på den måten. Vi føler ikke alltid denne europeiske tilhørigheten, selv om den er der. For å våge å tenke til bunns på vår plass i Europa i denne krisetiden må vi også finne frem til de følelsene.

Det er klart at den mer pragmatiske nyttetenkningen også har en plass når vi tenker på vårt forhold til Europa.

Vi mangler en gjennomgang av hvordan et Eu-medlemskap ville forandret Norge, og regjeringens nye Eøs-utredning er nøye utformet for ikke å gi oss den kunnskapen.

Vi må forstå fordelene og vaere aerlige om kostnadene og hvor de faller. Saerlig trenger vi en plan for hvordan norsk landbruk må innrettes for å lykkes skulle Norge gå inn i EU.

Handler om hvor vi hører hjemme. Men det viktigste spørsmålet finner vi ikke i et regnskap. For det handler om hvor vi hører hjemme.

Vi har alle følt enorm sympati med Ukraina siden krigen startet, men vi har ikke fullt ut tatt konsekvensen av den sympatien. Det ukrainerne kjemper for med livet som innsats, er nettopp å bli et fullverdig europeisk land og å sikre sin egen frihet gjennom samråderett i Europa.

Da må vi se at tiden er inne for å spørre om ikke også vi sikrer vår frihet best ved å gjøre det samme. Det skylder vi ukrainerne, men vi skylder det først og fremst oss selv.

Nesten 60 prosent av dagens nordmenn kunne ikke stemme sist vi tok en beslutning om å ta fullverdig del i Europa-samarbeidet. Siden da har både EU, verdenssituasjonen og vi som folk forandret oss.

Derfor må vi spørre oss selv på nytt om det å ta vår plass ved Eu-bordet ikke er å gå til noe nytt og fremmed, men tvert imot å komme hjem.