Sykeliggjøringen av normale følelser kan skape psykisk uhelse

Som psykolog opplever jeg mye redsel og bekymring blant både foreldre, lærere og andre som deltar i barns hverdag. Tenk hva det gjør med barna.

Er helsetilbudet godt nok for dagens barn og unge? Er de virkelig flere som er psykisk syke enn før, eller tåler de bare mindre og har for høye forventninger til livet? De siste ukene har debatten gått i Aftenposten.

Svaret er kanskje at vi har for høye forventninger til livet, at sykeliggjøringen av normale følelser bidrar til å skape psykisk uhelse, og at økt helsehjelp ikke er løsningen på alt.

Professor emeritus Arne Holte skriver i en kronikk i Aftenposten 24. oktober at psykiske lidelser ikke øker, men derimot holder seg på et stabilt nivå. Han peker på økt åpenhet og endret språkbruk som årsakene til at undersøkelser av psykisk helse viser en tilsynelatende økning. 4. november skriver fem forskere fra NTNU at økningen er reell, men at årsakene til økningen er usikre.

Uansett om barn og unge i dag faktisk er sykere eller bare tror at de er sykere, kan det virke som om den eneste løsningen er økt helsehjelp.

I et innlegg i Aftenposten Si ;D sier leder for Press – Redd Barna Ungdom at ungdom trenger en skolehelsetjeneste som er tilgjengelig når og hvor de trenger det: «Har man en dårlig dag, er det ikke sikkert at man får hjelp.»

Sykeliggjøring. Denne holdningen til psykisk helse møter oss som jobber med ungdom, enten det er i terapirommet, på skolen eller hos fastlegen. Og den får en del av oss til å reagere. For samtidig som det ser ut til å være en reell økning i psykiske lidelser hos barn og unge, foregår også en sykeliggjøring av helt friske tilstander. Normale reaksjoner på livets opp- og nedturer oppleves som noe sykt som skal fjernes.

Som psykolog opplever jeg mye redsel og bekymring blant både foreldre, lærere og andre som deltar i barns hverdag. Diagnoser og selvmordsfare kommer på bordet så fort et barn opplever ubehag eller ikke presterer tilfredsstillende. Det får meg til å undre: Hvordan er det for barna å møte så redde voksne? Hvis du er et engstelig barn og de voksne straks begynner å snakke om angst og psykologhjelp – da blir du jo i alle fall redd.

Hvordan vi bruker språket i samfunnet har innvirkning på hvordan vi tenker om vår egen psykiske helse. Du vil oppleve dine egne reaksjoner annerledes hvis du tenker: «Oj, nå er jeg deprimert og bør få hjelp», enn hvis du tenker at du har det tungt og at noe ikke er helt på plass i livet ditt. Å arbeide med hvordan du tenker omdeg selv, andre og verden er ofte viktige elementer i psykoterapi, det er innlysende at tenkningen påvirker følelsene. Og at vi dermed kan tenke og snakke oss sykere.

Ikke bare å «ta seg sammen».

Åpenhet rundt psykiske lidelser har mye godt ved seg. Særlig viktig er bevisstheten om at man ikke bare kan «ta seg sammen» eller bestemme seg for å «tenke riktig» når man først er blitt syk. Men alt som føles vondt er ikke sykt. Kanskje bør vi snakke mindre om diagnoser og mer om hvordan vi egentlig har det. Vi må snakke om drømmer som brister, om utilstrekkelighet og skuffelse. Om gleder og sorger. Å dele tanker og følelser gjør oss mindre ensomme og mer robuste i møte med alt livet har å by på.

På en dårlig dag må vi være hos hverandre – ikke på helsesykepleierens kontor. Vi må tørre å dele smerte, og hjelpe hverandre med å tåle at livet kan være så urettferdig og vanskelig. Når noen nær deg trenger hjelp og støtte, kommer du veldig langt med god tid til å lytte, et varmt smil og en kopp kakao.

I terapirommet møter jeg mange ungdommer og voksne som ikke har fortalt sin beste venn at de strever. Å ha det vondt er fortsatt skamfullt for mange.

❝ Hvordan er det for barna å møte så redde voksne?