Fra Spania ser Norge ut som fasiten på hvordan et land skal være
Jeg forstår så godt nå hvorfor folk bestemmer seg for å trosse alt de har, forlate alt de eier, si ha det til alle de elsker, for å komme til et fremmed land unna det de kanskje en gang kalte sitt eget hjem.
Jeg forstår så godt nå hvorfor mennesker ønsker å leve under de omstendighetene nordmenn lever under hver dag.
For denne høsten valgte jeg å studere i Spania. Jeg valgte et vestlig moderne land med et godt demokrati og gode levevilkår. Her skulle vel det meste være relativt likt Norge?
Ville hatt håp i Norge. Men på vei til skolen går jeg forbi de samme syv uteliggerne. I timen dupper hun ene i klassen konstant av etter å ha jobbet på et utested hele natten. Noe må jo dekke prisen for utdanning. Jeg har mistet tellingen på antall gateselgere i fillete klær som selger alt mulig rart.
Likevel traff ingenting meg så hardt som da jeg satt på Burger King og en gutt på rundt 10 år kom bort og pekte på menyen med et ønske om at jeg skulle kjøpe mat til ham.
Barcelona har gjort meg vant til å se folk leve med det minimale. Jeg har sett folk som i Norge ville ha blitt fanget opp av systemet. I Norge ville de hatt et håp.
Følelsen av utrygghet og det alltid å se seg over skulderen er også noe jeg er blitt vant til. Så hvor enn jeg går her i Barcelona, eksponeres jeg for den harde sannheten om hvor urettferdig verden vi lever i, er.
Selv om Spania er et av de beste landene i Europa, er det nå jeg innser hvor godt og trygt jeg hadde det i Norge.
Den mest privilegerte i rommet. Første skoledag skulle vi presentere oss selv og hvor vi kommer ifra. Så jeg tok regla med at jeg er halvt iraker, halvt palestiner, men er født og oppvokst i Norge. Og der kom blikkene, og i pausen etter kom spørsmålene.
Ja, det finnes nordlys, Haaland er flink, og ja, jeg vet hvor heldig jeg er. For de andre studentene sperret opp øynene der jeg sto og fortalte om Norge. Studenter som kommer fra nokså gode levekår.
Men der sto jeg og følte meg som den mest privilegerte i rommet. Og det kanskje fordi jeg er nettopp det. For der sto jeg og forklarte dem hvordan Lånekassen fungerer, og hvordan jeg har hatt alle mulighetene i livet, selv om jeg kanskje ikke har vært den mest privilegerte i mengden hjemme i Norge.
Til tross for alle ulikhetene kjemper vi mennesker ofte de samme kampene. Men også her kommer urettferdigheten frem. For der jeg stolt en gang i timen fortalte hvordan vi går i tog på kvinnedagen for å bedre likestillingen i Norge, rakte en medstudent fra Mexico opp hånden for å fortelle om hennes kvinnekamp. Der går de i tog for å kjempe for alle kvinnene som blir drept fordi de er nettopp kvinner.
Vi kjemper begge den samme kampen, men grunnene er langt fra like. Hun fikk meg til å sette ting i perspektiv.
Minne deg på noe. Jeg mener ikke at ting er perfekt i Norge, at likestilling ikke er noe nordmenn trenger å snakke om, eller at vi ikke har lov til å føle oss dårlige. Dette er ikke en av de «fake positivity»-tekstene, hvor vi må late som at vi har det så perfekt hele tiden. For livet er ikke perfekt.
Jeg vet ikke om jeg skriver dette for å sette ord på hjemmelengselen min, eller fordi jeg bare vil minne deg på noe. For ting blir mye tydeligere når du ser dem fra utsiden. Og herfra ser Norge ut som fasiten på hvordan et land skal være.
Det er lite vi kan gjøre for å endre urettferdigheten her og nå, men det vi kan gjøre, er å vise takknemlighet for livet vi lever. Selv hvor dritt det kan føles ut noen ganger.
For her i Spania står studenter fra hele verden rundt meg og drømmer om å leve det livet både jeg og du lever.
Zaineb Abdulsatar (19) Spaltist
❝ Jeg har sett folk som i Norge ville ha blitt fanget opp av systemet. I Norge ville de hatt et håp.