Middagsbordet som krigssone
Underliggende er skrekken for at det er menneskene som er monstrene.
Eksistensiell angst etter 11. september utspilles som skrekk-komedie i denne kjærlige, men hemmelighetsfulle familien. Bombe etter bombe slippes over dem ved Thanksgiving-middagen hos yngstedatteren.
Ingen er forberedt på hva som kommer, ingen kjenner de andres hemmeligheter, men alle har sine egne, til dels forferdelige ting å bære på.
De er altså representanter for gjennomsnittsfamilier overalt, men spesielt i Amerika, der hele sosialklasser står for fall. Grunnvollene rister under dem, murpussen faller av, lyset kommer og går, voldsomme brak kommer tilsynelatende fra en kinesisk nabofamilie, men kan like gjerne komme innenfra dem selv. Det tyter ut gjennom sprekkene i deres forsvarsverk someksistensiell skrekk for nåtiden og fremtiden, for alt det fremmede.
Den ulykkelige familie. Scenografien går fortellende over to klaustrofobiske etasjer. Den viser leiligheten som skal innvies med kalkunstek og cranberrysaus. Far (Ingar Helge Gimle) har i all hemmelighet mistet jobben, familien har solgt hytta, de snakker om å selge huset, og han er utro. Farmor (Marit Østbye) har fremskreden Alzheimer og babler i rullestol eller sover pillesøvn på sofaen. De har ikke råd til å ansette hjelp.
Mor (Birgitte Victoria Svendsen) spiser sammenhengende, uten å skjønne hvorfor hun er blitt tykk. Hun er den som hjelper, trøster og bærer – i kombinasjonen uunnværlig og påtrengende – og som må følge svigermor på do. Alle må på do, og den er uten luftevindu.
To døtre, den ene (Melina Tranulis) er lesbisk, oppsagt og syk, både av ulcerøs kolitt og knust hjerte, den andre er en ikke veldig talentfull komponist (Henriette Faye-schjøll) som sjonglerer tre deltids bar-jobber. De er fiaskoer i eget liv på foreldrenes bekostning, og de er «hverdagsrasister» hele gjengen. Det rammer den yngste datterens samboer (Modou Bah), representanten for «dere» i «dere og oss».
Middelklassens fall. Utenfor er det enten helt stille eller en voldsom og skremmende støy. De er alle traumatisert av 11. september 2001, da tvillingtårnene falt.
Twin Towers lå bare noen kvartaler fra den falleferdige leiligheten de skal feire familiehøytiden i. Den ligger imidlertid i New Yorks Chinatown, det eneste de to mislykkede og nevrotisk ungdommene har råd til.
Another brick in the wall i den amerikanskemiddelklassens undergang. Stemningen brenner som en våt lunte, vekselvis påtent og utblåst. Plutselig biter livet til så det knaser i beinsplinter. Alt roer seg, men de nedadgående sirklene graver seg ustoppelig videre. Slik Gimle gjør entré, somen uteligger med to bæreposer, slik kan man forestille seg slutten.
Monstre og mennesker. Bjarte Hjelmeland har regien på denne kritikerroste og prisbelønte forestillingen fra 2016, som nå er blitt en ujevn norsk versjon. Den har ligget på vent siden pandemien brøt ut, og det som antagelig var spontan nerve og sammenheng, er blitt noe tillært.
Replikkene går som ping-pongballer og biter som slangetunger. Det går så fort at diksjonen er uklar. Det er gøy når alle snakker imunnen på hverandre, men poengene må komme tydeligere frem. Der Tranulis og FayeSchjøll sluker både stavelser og hele setninger, er gamle rever som Gimle og Svendsen krystallklare uansett tempo. Marit Østbye er personifisert Alzheimer uten å falle i lytehumorens felle.
«Det er synd om människan,» heter det i Strindbergs «Et drømmespill». Det er synd på alle her, men detmeste er selvpåført. I det ligger både komedien og tragedien.
❝ De er representanter for gjennomsnittsfamilier overalt, men spesielt i Amerika, der hele sosialklasser står for fall