Vassing i musikalsk tragedie
Oslo-filharmonien spiller med brennende intensitet, men tør ikke helt å stole på desperasjonen.
Det håpløse og desperate har lenge vært en inspirasjonskilde for musikere og komponister. Så også hos Oslo-filharmonien denne uken, hvor det røskes i følelser villig vekk.
Dirigent Klaus Mäkelä leder strålende fremførelser, men det virker ikke som han stoler helt på de store følelsene han fremkaller.
Fantastisk solist. Konserten begynner en anelse ujevnt med Julia Perrys «Short Piece for Orchestra». Det svinger fint av den kantete fanfaren som åpner verket, men det tar litt tid før Mäkelä finner flyten i de langsomme, litt uformelige mellomdelene.
Etter Perrys stykke tar argentinske Sol Gabetta scenen. Hun setter an i Dmitrij Sjostakovitsj’ «Cellokonsert nr. 1» med et overskudd jeg ikke har hørt maken til på lang tid. Det er en helt egen trassighet i første sats, som om hun sitter og peker nese til det stadig mer truende orkesteret.
Selv i de lyseste, mest jamrende partiene spiller hun med glimt i øyet.
Spiller og synger (!). Orkesteret holder stort sett tritt med solisten, spesielt strykerne. De spiller med stor presisjon og isnende kulde i klangen. Her må jeg også trekke frem Hongpark Kim, som spiller den krevende solohornstemmen glødende vakkert.
Likevel ønsker jeg meg enda mer spottende treblåsere. Enten holder Mäkelä dem for mye tilbake, eller så er det pappeskeakustikken i konserthuset som spiller meg et puss.
Intensiteten til Sol Gabetta tiltar, og den eplekjekke tilnærmingen går gradvis over i noe mer desperat. Til slutt er det en fjetrende villskap i spillet hennes. Som ekstranummer spiller og synger(!) hun den stemningsfulle annensatsen fra «Boken» av latviske Pēteris Vasks. Selv om jeg ikke er særlig begeistret for ekstranumre, klarer Gabetta å utdype musikken som kom før.
Hjerteskjærende vakkert. Vassingen i musikalsk tristesse fortsetter etter pause med Pjotr Tsjsjkovskijs «Symfoni nr. 6». Også her utmerker strykerne seg – spesielt bratsjene – og de går løs på de kjøttfulle harmoniene med dirrende, malmfull intensitet.
Mäkelä understreker håpløsheten i symfonien og lar de få lysglimtene bare delvis skinne gjennom. Det dynamiske spennet er stort. Fra store, dramatiske flodbølger av lyd i første sats til en elegant, litt skeiv vals i andre. I den livlige tredjesatsen presser Mäkelä tempoet og dynamikken, og det blir noe manisk over den bombastiske slutten.
En musikalsk utgave av et stadig mer påklistret glis.
Når den uunngåelige kollapsen så kommer i fjerde sats, spiller strykerne med en så rå nerve at jeg får klump i halsen. Til tross for iherdige forsøk på å komme seg opp og ut av tragedien i løpet av symfonien, må musikken til slutt gi opp kampen.
I stedet for en triumferende slutt, svinner musikken hen i fortapelse og mismot. Sjelden har musikalsk håpløshet hørtes så hjerteskjærende vakkert ut.
Et ekstranummer til besvær. Med en så skjellsettende slutt, trenger man ikke å si mer. Derfor er det totalt uforståelig at Mäkelä og orkesteret byr på «Nimrod» fra Elgars «Enigma-variasjoner» som ekstranummer.
Orkesteret spiller fint, men den pompøse og liksom-heroiske musikken slår bena under tungsinnet som har preget konserten. Der Gabettas ekstranummer faktisk tilførte noe, er det ingen musikalsk innsikt å hente her. I stedet for å gi rom til de vanskelige følelsene, blir det noe hult over slutten.
Det finnes trøst i det triste, og det er synd at Filharmonien ikke stoler nok på sitt eget program og lar Tsjajkovskijs musikalske tragedie få siste ord.
❝ I stedet for en triumferende slutt, svinner musikken hen i fortapelse og mismot.