Nybegynner ble supertalent på rekordtid
Kristina Sirum Novak er håndballjentenes nye håp. Men lenge skulle hun bli noe helt annet.
10.000 timer.
Det er visstnok det som kreves for å oppnå ekspertise i et komplekst virke. Som i piano eller programmering. Eller håndball.
Dermed har de som blir veldig gode, som regel startet tidlig.
Men historien om håndballjentenes nye håp, er annerledes. Kristina Sirum Novak (22) begynte nemlig med håndball lenge etter de andre.
På fire år gikk hun fra nybegynner til supertalent. Hvordan fikk hun det til?
Her er historien om jenta som ble hektet, det brutale tilbakeslaget og et naturtalent utenom det vanlige.
Scenevant. «Som om vi bar et barn varsomt på armen», synger den lille jenta med mørkt hår.
Pianolydene forsvinner og erstattes av applaus. Jenta på scenen smiler litt forlegent.
Dette var livet til Kristina Sirum Novak. Hun syntes musikk og skuespill var utrolig gøy. Hun hadde vært med i store oppsetninger på Sola Kulturhus, Sandnes Kulturhus og Rogaland Teater.
Men snart skulle hun få en ny lidenskap.
For da Novak var 11 år, fikk en venninne henne med på en håndballtrening. Det ble kjærlighet ved første kast.
Ikke bare var Novak helt ny i håndballen. Hun hadde heller ikke deltatt i organisert idrett, ifølge mamma Kari Sirum.
– De fleste begynner jo når de er fem år, sier Kristina Sirumnovak til Aftenposten.
Så hvordan klarte hun å ta igjen det tapte?
Oppslukt. Én forklaring er genene. Kristina Sirum Novak ble født inn i en idrettsfamilie. Mamma Kari Sirum har drevet med hestesport, mens pappa Nenad Novak var fotballspiller, blant annet for Bayern Münchens B-lag.
Men aller mest avgjørende var nok iveren. For jenta fra Håbafjell i Sandnes ble totalt oppslukt av håndballen.
Hun var perfeksjonistisk, akkurat som på teaterøvinger. Hun elsket å terpe på detaljer. Timevis gikk til å kaste ball etter ball i garasjen. Vegger ble slitt og dører ødelagt.
– Hun kunne trene mens andre var i bursdagsselskaper eller på fredagskveldene. Andre kunne ikke forstå hvorfor hun ikke var der. Men hun ville trene. Hun var dedikert veldig tidlig, forklarer mor Kari Sirum.
Kristina Sirum Novak kjente tidlig på mestring. Hun fikk til håndball og ønsket bare å bli bedre. Men så kom smellen.
– Ble fort voksen av det. Kari Sirum husker fortsatt synet av datteren. Hun lå på parketten og gråt.
Det hadde skjedd i en duell. En retningsforandring førte til en vridning i kneet. Korsbåndet røk.
Utfallet var et år uten hennes nye lidenskap: å spille håndball.
Mange hadde kanskje gitt opp der og da, etter to–tre år med idretten. Men Novak var aldri inne på tanken engang.
– Jeg tror jeg raskt følte identitet med håndball. Dette var noe jeg ville, sier Novak.
Kirurgi. Timer hos fysioterapeuten. Å måtte se på venninnenes kamper. Perioden var selvsagt tung for 14-åringen. Men hun klarte også å tenke positivt.
Hun dro til hallen og satte seg på en stol ute på banen. Derfra skjøt hun mot mål, mens moren
løp rundt og plukket opp ballene. Novak jobbet også iherdig med styrketrening, for å kunne tåle idretten når hun ble skadefri.
Og perioden var ikke så ufyselig for én som elsker å forbedre seg. Først kunne hun hinke igjen. Så kunne hun gå igjen. De små skrittene var motiverende.
– Foreldrene og søsknene mine hjalp meg. Men jeg ble fort voksen av det. Jeg måtte ta ansvar for hva jeg skulle gjøre ut av skadeperioden, sier Novak.
❝ Jeg tror jeg raskt følte identitet med håndball. Dette var noe jeg ville. Kristina Sirum Novak
Skjønte det umiddelbart. Sandneskom tilbake med et brak. Hun bøttet inn mål.
Kristina Sirum Novak var ikke nybegynner som bare spilte for moro skyld. Som 15-åring hadde hun blitt et talent som ble lagt merke til i Rogaland. Og det etter bare fire år med håndball (tre hvis du trekker bort skadeåret).
Novak spilte med to-tre år eldre jenter og gjorde seg ikke bort.
Snart var hun under vingene til den erfarne håndballtreneren Leif Gautestad i Ålgård.
– Når skjønte du at hun var noe helt spesielt?
– Den første dagen, svarer Gautestad kontant.
– Hun hadde noe rått som ikke mange andre har. Og hun var veldig målbevisst. Men først og fremst var det fysikken. Hun hadde et skudd utenom det vanlige, sier Gautestad.
Måten Novak drylte ballen i nettmaskene minnet Gautestad om en tidligere elev. Navnet? Nora Mørk.
– Veldig spesielt. Etter noen år meldte Novak overgang til Sola, der hun spiller i dag. Og nå er hun dessuten valgt ut til sitt første mesterskap med A-landslaget.
Her i Slovenia spiller hun en birolle bak mer erfarne spillere som Mørk og Stine Bredal Oftedal. Men hun har fortsatt bare levd i 22 år – og spilt håndball i halvparten av dem.
– Det er veldig spesielt, sier hennes tidligere trener Leif Gautestad.
– Men man må ikke nødvendigvis ha spilt håndball fra man var fem år for å bli en landslagsspiller. Kristina drev jo også med dans, sier han.
Når vi spør Novak om hvordan hun har klart det, tenker hun seg litt om. Før hun svarer:
– Jeg hadde en iver som var ganske stor. Jeg hadde lyst til å bli bedre og utvikle meg. Det var mye trening og jobbing, sier hun. Så legger hun til med et smil: – Jeg har sikkert tatt noen riktige valg på veien.