Vil Russland bruke atomvåpen i Ukraina? Bekymringen kan både overdrives og underdrives.
Kan Russland komme til å bruke atomvåpen i Ukraina? Vi vet ikke. Men hverken ja eller nei kan utelukkes. Det er tungtveiende hensyn som taler mot bruk, men det er samtidig elementer som gir grunn til uro.
Hvordan vi vurderer bekymringen, har implikasjoner for Natos håndtering av krigen.
Bekymringen kan overdrives. På den ene siden kan bekymringen for at Russland skal bruke atomvåpen i Ukraina, overdrives. Major og lærer ved Krigsskolen Amund Osflaten skriver i Forsvarets Forum at «uttalelser om at det er ‘liten sannsynlighet for bruk av atomvåpen’ er ekstremt alarmerende, selv om de kanskje er ment beroligende».
Man kommer ikke unna at flere faktorer taler for at Russland ikke vil ta atomvåpen i bruk nå.
Det later til å være få, om noen, militære fordeler. Doktorgradsstipendiat ved Oslo Nuclear Project Fabian Hoffmann skrev nylig i Morgenbladet: «En analyse av Putins atomalternativer viser at det finnes ingen scenarioer der bruken av atomvåpen bidrar til at Russland oppnår sine mål i Ukraina.»
Ifølge offentlig, vestlig etterretning er det ingen observasjoner som tyder på at Russland har besluttet å bruke atomvåpen. John F. Kirby, fra USAs nasjonale sikkerhetsråd, uttalte nylig at de ikke ser noen indikasjoner på at Russland forbereder bruk av atomvåpen.
Atomvåpentabuet står sterkt. Russiske overveielser må dessuten forholde seg til at responsen ville være hard.
Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har advart om «alvorlige konsekvenser». Putin vet ikke hvordan et atomvåpenangrep vil bli besvart. Natos medlemsstater, spesielt USA, antyder både en militær og politisk respons.
Den trenger på ingen måte være symmetrisk, altså bli besvart med atomvåpen, for å være uønsket. Det er dessuten usikkert hvordan andre stater, Kina og India spesielt, som inntil videre fortsetter å kjøpe olje av Russland, ville reagert.
Atomvåpentabuet står sterkt, også i Russland. Det russiske utenriksdepartementet publiserte nylig en tydelig uttalelse om «å forhindre atomkrig». Der bekreftes det at Russland er forpliktet til uttalelsen de fem atomstatene signerte i januar i år. I uttalelsen het det at en atomkrig ikke kan vinnes, og derfor ikke bør utkjempes.
Bekymringen kan også underdrives. På den annen side kan bekymringen underdrives.
Riktignok er det utfordrende å diskutere sannsynligheten for at Russland vil ta i bruk atomvåpen. De fleste som har vurdert saken, har landet på at risikoen har vært lav. Den vurderingen baseres på hvilke fordeler og ulemper Russland kunne oppnådd. Det er ikke noe vi vet. Hvis vi ikke isolerer spørsmålet til militære scenarioer, slik Hoffmann gjør, er det likevel elementer som gir grunn til uro.
Ingen kan garantere at vi ikke vil oppleve øyeblikk av irrasjonalitet.
❝ Ingen kan garantere at vi ikke vil oppleve øyeblikk av irrasjonalitet
Vurderingene som ligger til grunn, fordrer rasjonalitet. Krigsforbrytelsene i Butsja kan vanskelig forstås som rasjonelle. Nylig delte etterretningsrapporter i VG vitner om et regime som er «villig til å ta flere sjanser». Krigen er i seg selv en stressfaktor som kan bidra til å undergrave rasjonell beslutningstaking.
Til nå har Russland ikke oppnådd målene sine i Ukraina. Det gir grunn til bekymring for hvorvidt Russland vil eskalere til bruk av et taktisk atomvåpen for å forsøke et alternativt grep for å avslutte krigen.
Vi vet at et russisk mål er å skape frykt og splid innad i og blant Natos medlemsstater. Å ta i bruk et taktisk atomvåpen i Ukraina kan bidra til nettopp det – selv om det også kan ha motsatt effekt.
Problemet med gjentatte trusler. Dessuten er ikke etterretningen ensporet. New York Times skrev nylig om hvordan russiske militære ledere har diskutert bruk av taktiske atomvåpen i Ukraina. Vi vet riktignok ikke om informasjonen er lekket med vilje.
Symbolverdien av å bruke atomvåpen kan være sterk.
Krefter innad i Russland kan argumentere for å bruke atomvåpen for å signalisere til Natos medlemsstater, og Ukraina selv, hvor viktig Ukraina er. Det heter i offisiell russisk kjernefysisk doktrine at atomvåpen er forbeholdt situasjoner hvor statens eksistens er truet. Dersom Russland tar i bruk atomvåpen i Ukraina, vil det signalisere at krigen har eksistensielle dimensjoner.
Gjentatte trusler kan skape et kredibilitetsproblem.
Vi har sett gjentatte trusler om atomvåpen over en lang periode. Utfordringer med troverdighet kan få Russland til å ville vise at de mener alvor med truslene fremfor å unngå de militære og politiske ulempene Natos respons medfører.
Det russiske utenriksdepartementet kan ha publisert nevnte uttalelse om forhindring av atomkrig for å ta brodden av dette problemet. Likevel kan vi være bekymret for at Russland vil foretrekke at andre, fremtidige trusler skal oppfattes som troverdige, altså at avskrekkingspolitikk skal fungere.
I det perspektivet er det et problem hvis atomtruslene fremstår som tomme ord.
Nato må veie ulike mål opp mot hverandre. Spørsmålet om hvordan vi vurderer mulighetene for bruk, har implikasjoner for Natos håndtering av krigen.
Hvis vi ser bort fra det som gir grunn til uro og kun lener oss på de tungtveiende hensynene som taler mot atomvåpenbruk, vil Natos handlinger være ubetydelig for om Russland bruker atomvåpen.
Vi er ikke tjent med at Nato kalibrerer bidraget uten å utvise en forsiktighet som står i forhold til muligheten for atomvåpenbruk. De svært alvorlige konsekvensene av atomvåpenbruk, koblet med det faktum at det ikke kan utelukkes, taler for ekstra varsomhet.
Samtidig ønsker Natos medlemsstater å bistå Ukraina. Natos beslutningstagere må derfor veie ønsket om å bidra til fred i Europa og at Ukraina ikke taper krigen, opp mot muligheten for atomvåpenbruk. Krig på kontinentet og ukrainsk underkastelse har også alvorlige konsekvenser. Ikke kun fordi land og liv skal beskyttes, men liberale verdier og demokrati. Derfor er vi heller ikke tjent med at bekymringen overdrives.