Aktivistens dilemma: Fortsette i det radikale sporet, eller gå over til den «moderate flanken»?
Lørdag forsøkte aktivister fra miljøorganisasjonen Stopp oljeletingen å lime seg fast i Munchs «Skrik» på Nasjonalmuseet. Aksjonen føyer seg inn i en lang rekke lignende aksjoner fra klimaaktivister den siste tiden, i Norge som i utlandet.
Aksjonene skaper reaksjoner. Og det er nettopp det de er ment å gjøre – selv de negative. Aktivistene vil vekke oss fra den behagelige, men farlige klimasøvnen. Vi må opp av sengen og ut i gatene for å protestere, og det litt raskt.
Det ultimate målet er likevel å nå gjennom til dem som har makt: politikerne. Og det har aktivistene så langt ikke lyktes med.
Radikal eller moderat? Klimapolitikken går sin skjeve gang. Hverken lim, tomatsaus eller camping på veier og kjøpesentre synes å få den på rett kjøl.
Det er det som er den virkelige tragedien. At verdens politikere styrer med stø kurs mot «klimahelvete», ifølge FNs generalsekretær António Guterres’ dystre advarsel under klimatoppmøtet Cop27.
Aktivistens dilemma blir derfor dette: Skal man fortsette i det radikale sporet? Det skaper oppmerksomhet, men har sannsynligvis lite innvirkning på politikerne – og bidrar dessuten til å fremmedgjøre klimaaktivismen ytterligere fra folk flest.
Eller skal man gå over til den «moderate flanken»? Den fremmes for tiden blant annet av den tidligere XR-talsmannen Rupert Read, og uttrykkes i den mer Bellona-inspirerte aktivismen her til lands.
Kompromisser fungerer. Der den radikale flanken kan beskyldes for å virke fremmedgjørende, kan den moderate flanken på sin side anklages for å være altfor passiv og medgjørlig. Det moderate sporet er allerede trampet i stykker, vil den radikale aktivisten hevde. Vi har forsøkt å bruke argumenter og fornuft, men det nytter ikke.
Likevel er det den moderate aktivismen vi har mest bruk for.
For der den radikale klimabevegelsen kan skape oppmerksomhet om miljøproblemene (som selvfølgelig er viktig å gjøre), klarer den ikke å nå frem til maktens korridorer. Politikk, når den fungerer som den skal, er alltid bygget på kompromisser. Og kompromisser er i sin natur moderate.
Verdenssamfunnet og naturen trenger ikke flere angrep på kunst eller ørkesløse protester mot klimatoppmøtet. Det trenger effektive løsninger med bred appell. Og det er noe en moderat flanke av miljøaktivister vil være bedre i stand til å fronte enn de radikale støymakerne.