Forsøk på å melke en suksess
Syltynn samtalebok der Édouard Louis og filmskaperen Ken Loach gratulerer hverandre med «briljante» og «inspirerende» bidrag til kunsten.
Alt han rører ved, forvandles til bøker. I en alder av 30 år har den franske forfatteren Édouard Louis signert seks utgivelser, hvorav tre utkom på fransk i fjor. Alle tre er oversatt til norsk i år, som oppladning til et omfattende seminar på Litteraturhuset i Oslo.
Gjennom helgen skal Louis holde foredrag og møte internasjonale kolleger som Sofi Oksanen, Linn Ullmann og Alan Hollinghurst. Søndag vil han gjøre en performance sammen med Sandra Kolstad og den canadiske poeten Anne Carson.
Et ubestridelig talent.
Oppmerksomheten er fortjent! Édouard Louis skriver følsomt og rått om oppvekst, klasse, vold og utenforskap. Debuten «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014) er oversatt til mer enn 30 språk, her til lands ble boken også dramatisert for scenen.
«Louis har skrevet sin beste bok så langt,» mente Erlend Loe da han i vår anmeldte den franske utgaven av «Changer: Méthode». Den ferske norske oversettelsen har fått tittelen «Forandre seg. Metode».
Jeg vil ikke nøle med å kalle «Samtale om kunst og politikk» hans svakeste bok så langt. Den er ganske enkelt en skriftlig – og tammere – versjon av en scenesamtale mellom Louis og den britiske filmregissøren Ken Loach (86). Samtalen foregikk på engelsk og ble sendt på TVkanalen Al Jazeera i 2019.
Gjensidig smiger.
Trykksaken har 58 paginerte sider, hvorav fem er helt blanke og fem går med til informasjon, tittel og kapitteloverskrifter. Usignerte spørsmål fra salen opptar dessuten et par sider. Til tross for det spinkle materialet koster den 199 kroner.
I sitt første utsagn forteller Louis at han i arbeidet med boken «Hvem drepte faren min» var påvirket av det han kaller «den briljante filmen din» – «I, Daniel Blake». Ken Loach er snar til å returnere komplimenten. Louis har «veldig gode poeng», han er «veldig presis» og forteller noe som er «veldig sant» heter det fortløpende.
Først mot slutten av samtalen, og når det er for sent, oppdager Loach problemet («nå håper jeg ikke vi gir inntrykk av å sitte her og smigre hverandre»).
Hvem betaler?
Tema for samtalen er kunstens betydning for politiske endringer. Louis har originale synspunkter på helse, fattigdom, klasse, trygd og industriarbeidsplasser.
Når fabrikker blir nedlagt, føler han «en form for lettelse, ja, en form for glede» ettersom den type arbeid som regel er monotont og helseskadelig. Louis ønsker å omdefinere verdien av arbeid slik at folk – med selvrespekten i behold – kan utfolde seg gjennom musikk, litteratur, idrett og dans. Har man ikke lyst til å gå på jobb en dag, burde man likevel få betalt, supplerer Loach.
Blind for egne privilegier.
Siden de to er så samstemte blir det ingen diskusjon om finansieringen av de fine idealene. Heller ikke har de forslag til hvordan kulturlivet kan tette det de mener er et gap mellom de som har tilgang til kultur og de som ikke har det.
Midt i denne TV-sending hevder Loach at «sånne som oss» (venstreorienterte kunstnere) ikke blir hørt i massemediene og på TV. Ikke bare ble de hørt, nå kan Édouard Louis og Ken Loach også leses i en bok som er så uforholdsmessig dyr at trygdemottagere neppe vil vurdere å kjøpe den.
Ps. Den opprinnelige scenesamtalen er gratis tilgjengelig på aljazeera.com.