Det forfatteraktige
En språklig svulmende og innholdsmessig famlende andrebok.
De mistet et forfattertalent, forlaget Oktober, da de i et anfall av moralsk panikk skubbet Per Marius Weidner-Olsen av bussen i 2020.
Men det merkeligste ved saken den gang var likevel at dette forlaget, som i Geir Gulliksens og Knausgårds tid har ofret mang en virkelig person på kunstens alter, plutselig fikk kvaler.
De ville ikke lenger utgi en forfatter som hadde unnlatt å opplyse dem om at han var dømt for et forhold som tilhørte samme sfære som den hans debutroman undersøker.
De ville ikke lenger samarbeide med en mann som 15 år tidligere hadde sonet en dom for «å ha skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling eller tillitsforhold», som det heter i dommen.
Det spilte ingen rolle at romanen, «Jeg hadde en barndom nesten lik min egen», var ganske god og i tillegg ble Brageprisnominert.
Skriveøvelse.
«Ny mann» kommer derfor ut på Gyldendal, som tydeligvis tør der andre svikter.
Men det spørs om ikke forlaget burde vært enda modigere og strammet opp sin nye mann, fått ham til å skrive bedre og mindre maniert. For denne boken fremstår til tider mer som en skriveøvelse enn en ferdig roman om skyld og soning.
Når hovedpersonen, som soner en kortere dom i fengsel, allerede på side 21 går bort til en bekk for å «slå lens» og fantaserer om at «en kvinne i sekstiårene, kanskje sekstifire», skal komme gående forbi, noe som i sin tur gjør at «lemmet» hans blir «fyldig», er det umulig å tenke på annet enn at akkurat denne scenen var mye bedre løst i debutromanen, der han med lemmet var en gutt på 14, og det i tillegg fantes et skjær av noe forbudt ved scenen.
Utenforskap.
Weidner-Olsens debutroman var en vellykket utforskning av ungguttliv i de bærumske villastrøk.
Guttens seksualitet var brå og hodeløs. Han gjorde tabubelagte ting, overskred grenser.
Dette ga ham en slags innsidekunnskap, men det førte også med seg et utenforskap som romanen hadde flere flotte skildringer av og som fortelleren forsøkte å sette i et overgrepsperspektiv.
I «Ny mann» er dette utenforskapet og denne innsikten liksom kjørt gjennom en romangenerator.
En som ligner unggutten fra debuten, er blitt voksen og fremstår nå som en tenksom, beskjeden mann som soner sin straff i fengsel.
I svulmende setninger fulle av innskudd og gjentagelser, og der presisjonen i ordvalgene ofte er akkurat så svak at det fremstår som litt pussig, skriver Weidner-Olsen om livet bak murene: små opptrinn, fangefriksjon, truende situasjoner, fellesaktiviteter, ensformighet.
Problemet er bare at det er akkurat så lite spennende som det høres ut.
Mannlig forfatter.
Vi har å gjøre med en mannlig romanforfatter av den typen som gjerne vil fortelle oss hvordan ting egentlig henger sammen. Også i debuten fantes det lange belærende partier, men der var det også mye begjær.
Nå får vi i stedet mye sånt som dette, fra et parti der fortelleren tar for seg modernitetens historie som sett av moren:
Jeg tror at moren min hadde sans for menneskets store fortellinger, enten fortellingene handlet om Gud eller vitenskapen eller fremskrittet eller menneskets fantastiske verdi, fordi fortellingene på en sjarmerende måte liksom kom mennesket til unnsetning uten at hun følte at det hjalp noe særlig.
Det skal godt gjøres å fremstå som mer blasert og forfengelig på en og samme tid. Og i dette, i denne tydelige
viljen til å skrive forfatteraktig, ligger også forfatteren Weidner-Olsens store problem.