Briljant og navlebeskuende
Årets mest kostbare arthousefilm er et selvopptatt overflødighetshorn.
Denne filmen fikk til dels hard medfart etter premieren på filmfestivalen i Venezia. Et navlebeskuende overflødighetshorn, var kritikernes harde dom. På noen måter har de rett. Dette er en av årets mest selvopptatte filmer der den mexicanske regissøren Alejandro G. Iñárritu holder dommedag over sin samtid og seg selv.
Men det kritikerne ikke formidlet var de briljante partiene som filmen i rettferdighetens navn også bør fremheves for. Den versjonen jeg så var nedkortet med 20 minutter fra den man fikk se i Venezia. Kanskje har det hjulpet noe.
Det er likevel ingen grunn til å gi publikum illusjoner om en skånsom filmopplevelse. Denne filmen krever innsats. Den irriterer og bergtar, den gjør deg likegyldig i lengre partier, for så å overrumple deg med sin skjønnhet. Det er Netflix som har betalt for denne overdådige visuelle festen, og etterlater ingen tvil: Dette er strømmegigantens Oscarhåp.
Privilegert selvpisking.
Bardo tilhører den ofte utskjelte kategorien spillefilm om genierklærte mannlige kunstnere som reflekterer over sitt eget liv. Federico Fellini udødeliggjorde sjangeren med klassikeren «8 ½», om en filmskaper som går inn i en krise.
I «Bardo» er hovedpersonen Silverio Gama (Daniel Cacho) en dokumentarfilmskaper og journalist. Han skal snart få en tung amerikansk journalistpris som ingen mexicaner før har fått. Men Silverio greier ikke å glede seg over prisen. Isteden blir han selvransakende og kritisk – til prisen, seg selv og det samfunnet han ser rundt seg.
Ja, jeg vet hva du tenker: det finnes ikke noe mer patetisk enn privilegerte og velstående kunstnere som syter og klager. Men til filmens forsvar skal det sies at Silverio får høre det; av sine kolleger, sin hustru og sine barn.
Det store spørsmålet blir likevel: hvordan skal vi kunne bry oss om en eksistensiell tviler som tilsynelatende har alt? Er tvilen hans interessant nok?
Død og gjenfødelse. Innimellom er den det. Silverio har de siste 20 årene levd i et slags frivillig eksil i Los Angeles fordi tilværelsen som journalist i hjemlandet er for farlig. Det gjør ham til en utsatt skyteskive, fra gamle kolleger og familie. Silverio er immigrant på første klasse.
Han tar bare T-banen i Los Angeles for å føle seg mer mexicansk, slik datteren formulerer det. Det er en slik tur med T-banen som danner rammen rundt fortellingen. Tittelen «Bardo» henspiller ifølge tibetansk buddhisme på en tilstand mellom død og gjenfødelse.
Og det er her, på vei mot endestasjonen, at Silverio tar oss med på sin fantastiske reise. Vi blir med tilbake til den amerikansk-mexicanske krigen som la så mye av fundamentet for den kompliserte relasjonen mellom de to store nasjonene; vi begir oss til grensetraktene der den pågående folkevandringen fra sør til nord finner sted. Og hele tiden blir vi minnet om at Silverio er en upålitelig forteller, at vi skal ta alt vi ser med en klype salt og noen flasker tequila.
Hva er problemet?
Silverio gir i starten inntrykk av at han har tro på en journalistisk sannhet, at det finnes en virkelighet det går an å enes om. Men det er ingen rundt ham som bekrefter denne livsanskuelsen, snarere tvert imot. Det fantastiske og absurdistiske tar mer og mer over, alle motsetningene og paradoksene ser ut til å overvelde Silverio.
De utrolige omgivelsene er ment å speile Silverios indre forvandling, men de får ham like mye til å forsvinne ut av syne. Daniel Cacho gjør en utmerket innsats i hovedrollen. Men det er noe passivt og unnvikende ved ham, noe vi ikke får tak i. Hva er det egentlig som er problemet hans?
Jeg synes ikke Iñárritu besvarer det på en tilfredsstillende måte. Men så lenge han kan gi oss så mange makeløse tablåer, med fotograf Darius Khondji som en uunnværlig høyre hånd, kan jeg nesten tilgi ham. Denne filmen er best, stykkevis og delt.