Frykt og eleganse
Weyes Blood stoler på sine talent: Stemmen og meloditeften.
Det skjer sannsynligvis noe i hodet på en musiker når mediene kaller henne for «millenniumsgenerasjonens Joni Mitchell». Fort gjort å få litt høye skuldre, vil jeg tro.
Uttrykket ble satt på amerikanske Weyes Blood etter suksessalbumet «Titanic Rising» i 2019. Heldigvis har 34-åringen Natalie Mering, som hun heter, brukt statusen til å utvikle seg videre, heller enn å føle press.
Først sang hun med Lana Del Rey i Mitchell-coverlåten «For Free» i 2021. Nå kommer hennes egen albumoppfølger «And In the Darkness, Hearts Aglow», og det er enda vakrere, mer elegant og fylt med nydelig, ja, Joni-aktig vokal.
Utfordrende temaer.
«And In the Darkness, Hearts Aglow» er i sin helhet skrevet i isolasjon under koronapandemien. Ifølge et intervju med The Guardian, satt Mering hjemme i L.A. og så filmer og leste bøker som «Amusing Ourselves to Death» av Neil Postman og «The Culture of Narcissism» av Christopher Lasch.
Når man lytter til låtene hennes, gir det mening. For under sitt melodisk vakre ytre, ulmer det mørkt, dystert og nokså angstfylt. «They say the worst is done, but I think it’s only just begun», som Weyes Blood minner oss på i albumets nest siste låt.
Der hennes forrige plate var en «observation of doom to come», som Herning sier det i et brev som følger utgivelsen, er dette albumet «a dissection of what it means to be in the thick of it». Og det er ikke lite. Pandemi, klimakrise og global kapitalisme, kriger, teknologi og algoritmer, listen over utfordrende temaer er lang.
Heldigvis har Weyes Blood planlagt det hele som en trilogi, der et kommende album skal handle om håp.
Med hjertet utenpå.
Spor av lys finnes også på «And In the Darkness, Hearts Aglow», for det gløder tross alt av hennes hjerte på bildet som pryder albumomslaget. Ser man derimot musikkvideoen til første single og åpningslåten «It’s Not Just Me, It’s Everybody», er håpet vanskeligere å gripe.
«Living in the wake of overwhelming changes, we’ve all become strangers, even to ourselves», synger Weyes Blood med mørk, nesten mumlende stemme mens hun danser rundt i et gammelt teaterbygg der det ligger døde mennesker strødd på gulvene. Knekt av internetts troll.
Det oppsummerer albumets tekstinnhold. Hvem er vi, i alt det dramatiske som skjer? Hvordan holde oss oppe, om det verste ligger foran oss? Og finnes det egentlig håp? Weyes Bloods fyldige, men likevel stillferdige kammerpop prøver å gi noen svar. Eventuelt bare lyse rett på problemene. Med hjertet utenpå.
To store talenter.
Selv med tekster som gir tydelig resonans, er det musikken under, ved siden av og over ordene som byr på aller mest utbytte gjennom «And In the Darkness, Hearts Aglow». Man kan selvfølgelig nevne Joni Mitchell én gang til, men like gjerne samtidige artister som Perfume Genius.
Dette er pop, ja. Eller kammerpop, siden synther, piano og solide doser med strykere stilfullt seiler gjennom det musikalske uttrykket fra første til siste sekund.
Mest av alt låter musikken likevel som tidløs kammerfolkpop. Inspirasjonen fra 70-tallets folk-scene ligger der som et stødig underlag. Over tør Weyes Blood elegant å stole på de viktigste talentene hun har, fullt på høyde med de beste som har gått denne musikalske veien før henne: Stemmen og meloditeften.
Da er det ingen grunn til å bli skremt av storslåtte sammenligninger.
Spiller på Rockefeller i Oslo 31. januar neste år.