Fin slutt på en ujevn trilogi
Röyksopp avslutter sitt bombastiske prosjekt med et rolig utpust.
Tre plater. Tretti låter. Alt utgitt med noen måneders mellomrom. Röyksopps comebackprosjekt har hatt mye å by på. På sitt beste har det vært et herlig gjenhør med to av norsk elektronikas pionérer. Men, så klart, med et slikt omfang er det ikke alltid at alle sporene treffer like godt.
Nå er siste del av trilogien ute. Drar den prosjektet i land?
Dempet uttrykk.
Platen åpner i et hakket roligere og mer atmosfærisk lydlandskap enn de to foregående. «So Ambiguous» drives frem av piano, strykere og et hint av fløyte, med et underlag av avmålte rytmer. De levende instrumentene blåser liv i elektronikken, godt hjulpet av Jamie Irrepressible, som er tilbake på vokal.
Gunhild Ramsay Kovacs tar over mikrofonen på neste kutt, den ganske så catchy «Me&Youphoria». Her kommer mer av den pumpende bassen inn, rytmene skrus til. Allikevel er det raskt tydelig at dette blir en mer ettertenksom lyttestund enn del én og to.
Det synes jeg platen tjener på. Et par av låtene glir vel anonymt forbi, men som enkeltstående skive flyter denne bedre enn forgjengerne. Den føles mer sammenhengende med spor som glir over i og bygger på hverandre. Låter som «Lights Out» og «The Next Day» er nydelige med sitt dempede uttrykk.
Gjester og variasjon.
Arsenalet av gjestesangere er også tilbake som ekstra krydder. Utover de nevnte, står Alison Goldfrapp, Astrid S, Pixx og Susanne Sundfør nok en gang parat for å sprite opp låtene. I tillegg gjør Maurissa Rose sin debut i prosjektet, på den dansbare singelen «Feel It».
Åtte av de ti sporene har vokal, noe som hjelper platen med å ikke skli ut i monotont lyddesign. «Profound Mysteries III» har også nok variasjon, spesielt tydelig i platens midtpunkt, «Speed King». Nesten ti minutter med godlyd som viser hva duoen er i stand til når de er i slaget. Den bygger seg sakte opp i god, gammeldags Kraftwerk-ånd, før pulsen økes og takten tar over kroppen. Rett og slett en medrivende forløsning mellom de mer svevende kuttene.
Så setter Röyksopp punktum med låten «Like An Old Dog». Her glir de rolige og de drivende taktene sammen for å gi platen, og trilogien, en oppsummering.
Lang trilogi, god avslutning.
Da jeg anmeldte del to av «Profound Mysteries», skrev jeg at jeg gledet meg til å høre avslutningen. For hvordan fungerer egentlig dette prosjektet når du setter deg ned for å høre tretti spor i sammenheng?
Vel, opplevelsen av å høre hele trilogien på rad er litt brokete.
Det er mye fett her, men også en god håndfull spor som kunne vært utelatt, noe som blir ekstra tydelig når man setter av drøye to og en halv time til å dykke ned i materialet. Den musikalske opplevelsen hadde i mine ører vært bedre hvis den ble skåret ned til et enkelt eller nedskalert til et dobbeltalbum.
Men hei, det er gøy når dyktige artister tenker stort. Sett for seg selv, er denne tredje og avsluttende delen kanskje den som står best på egne ben. En avslappende lytteropplevelse som samtidig har nok bitt til å ikke renne ut i sanden. Så, ja, «Profound Mysteries III» drar absolutt prosjektet i land. Det føles godt å ha Röyksopp tilbake i slaget. Så får vi bare å vente og se hva de har på lur til neste gang.
Jeg unner dem i hvert fall å la det gå mer enn et par måneder denne gangen.